Skatteunndragelser koster liv

TRACE delegater fra Afrika. Foto: PWYP Norge

Vi representerer fem afrikanske land som alle rammes av skatteflukt. Nå må norske selskaper gå foran som trendsettere for finansiell åpenhet, for skatteflukt koster liv.

Denne kronikken stod på trykk i Vårt Land, 19. mars. 

Fra og med 1. januar tredde nye regler om land-for-land rapportering i kraft i Norge. Reglene vil føre til at norske selskap i utvinnings- og skogdriftsindustrien vil måtte rapportere noen sentrale regnskapstall, som investeringer, salgsinntekter og utbetalinger til andre lands myndigheter.

Vi representerer sivilsamfunnet i fem afrikanske land, alle rike på naturressurser. Vi krever åpenhet om selskapers aktivitet i hjemlandene våre. Denne informasjonen er livsviktig. I 2007 mistet Tanzania alene 660 millioner dollar i kapitalflukt. Til sammenligning bruker landet bare rundt 500 millioner dollar på helsesektoren dette året. Hadde landet vært i stand å bruke mer penger på helse, så kunne flere kvinneliv ha blitt spart, for daglig dør kvinner i barsel i Tanzania.

Illegale pengestrømmer er et problem for hele kontinentet vårt. Verdien av den ulovlige kapitalflukten fra Afrika er ti ganger høyere enn verdien av den samlede utviklingshjelpen. Pengene som forsvinner kunne ha blitt brukt av afrikanske myndigheter til å fremme utvikling, kjempe mot sult, sykdom og fattigdom.

Du lurer kanskje på hvilke rolle en norsk lov spiller i denne sammenhengen? De nye norske reglene om land-for-land rapportering har tre fordeler:

* De vil gjøre det lettere for oss i sivilsamfunnet å få innsyn i finansiell informasjon fra norske selskaper som opererer i hjemlandene våre. Vi kan lettere bedømme hva våre ikke-fornybare ressurser er verdt, og være i stand til å vurdere om vi får tilstrekkelig betalt for ressursene gjennom skatter og avgifter. Regler for land-for vil gjøre at vi i kan sammenligne data fra forskjellige land, slik at vi kan se hva våre naboland sitter igjen med fra sine ikke-fornybare ressurser. Vi kan dessuten holde våre myndigheter ansvarlige for hva de bruker penger på.

* Finansiell informasjon vil kunne stille myndighetene våre i en sterkere forhandlingssituasjon. Forhandlinger mellom multinasjonale selskaper og nasjonale myndigheter er ofte preget av asymmetrisk informasjon, der selskapene har den sterkeste posisjonen. Regler for land-for-land rapportering kan sørge for et mer balansert informasjonsflyt, der myndighetene ikke blir tvunget til å gi selskaper fordeler som skattefritak for å tiltrekke seg utenlandske investeringer.

* Krav til åpenhet er også en fordel for norske selskaper. De får mer kredibilitet og tillit i markedene, og kan bli foretrukket når afrikanske myndigheter velger ut samarbeidspartnere til å hente ut naturressurser som olje og gass.

Likevel møter disse kravene motstand fra oljeselskapene. Den mektige oljelobbyen American Petroleum Institute (API), som Statoil er medlem i, har klart å midlertidig stanse en lignende lov om finansiell åpenhet i USA. Mange olje- og gasselskaper dytter foran seg den frivillige rapporteringsstandarden Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) som et alternativ til bindende nasjonale og overnasjonale lover. EITI er basert på et trepartsamarbeid mellom stat, selskaper og sivilsamfunn.

EITI er en god standard, men den har sine begrensinger.

For det første er standarden basert på frivillighet og har ingen sanksjonsmuligheter, slik at verken stat eller selskaper er forpliktet til å følge standarden. For det andre krever denne standarden bare krever rapportering av hva selskaper betaler til myndighetene. Det er dermed umulig for oss i sivilsamfunnet å vite verdien av naturressursene som selskapene henter ut. Da blir det vanskelig å kunne bedømme om selskapenes skattebidrag faktisk er tilfredsstillende.

Derfor trenger afrikanske land en sterk lov om land-for-land rapportering, en lov som forplikter, ikke gir unntak eller bare gir bruddstykker av selskapenes samfunnsbidrag. Vårt håp er at andre land følger Norge sitt eksempel og implementerer en sterk land-for-land rapportering, slik at vestlige multinasjonale selskap blir tvunget til å vise hva de tjener på våre ressurser og hva de betaler tilbake i skatt.

Skatteflukt skader alle land, men har mest ødeleggende effekt på utviklingsland i Sør. Vi er en generasjon unge afrikanere som har en drøm for Afrika; en drøm om et rikt og selvstendig kontinent.

Forfattere:
Emmanuel Eduah Offoh (Ghana)
Irene Ssekyana (Uganda)
Ercillo Zimba (Mosambik)
Lourino Chiconela (Mosambik)
Abena Afari (Ghana)
Sarah Shija (Tanzania)
Grace Kalambo (Tanzania)
Richard Ruati (Sør-Sudan)
Upendo Peneza (Tanzania)
Winnie Ngabriirwe (Uganda)
Maria Lavik (Norway)