Kronikk: Siv Jensens unndragelser

Finansminister Siv Jensen påstår at vi allerede har nok tiltak mot skatteunndragelse, det stemmer ikke, skriver Mona Thowsen i en kronikk i Klassekampen. Foto: Christine Amdam
Finansminister Siv Jensen påstår at vi allerede har nok tiltak mot skatteunndragelse, det stemmer ikke, skriver Mona Thowsen i en kronikk i Klassekampen. Foto: Christine Amdam

Finansministeren snor seg unna fakta i debatten om tiltak mot skatteunndragelse i skatteparadiser.

Denne kronikken er skrevet av Mona Thowsen, generalsekretær i PWYP Norge. Den sto på trykk i Klassekampen 15. juni 2015.

For å motvirke finansielt hemmelighold og skatteunndragelse ved hjelp av skatteparadiser, har SV foreslått å innføre såkalt utvidet land-for-land-rapportering. Det vil synliggjøre uønsket skattetilpasning, ved at bedrifters inntekter, kostnader, skatt, produksjon og investeringer for alle land må oppgis i noter til årsregnskapet. Men under Stortingsdebatten om forslaget 5. juni ble det tydelig at finansminister Siv Jensen bruker et språk som skjuler sakens reelle fakta. Disse påstandene må imøtegås, slik at ikke feiltolkninger forplanter seg.

Arbeiderpartiet har stilt seg bak forslaget. Truls Wickholm (Ap) stilte derfor et interpellasjonsspørsmål til finansministeren:

”Utviklings- og fremvoksende industriland ble i perioden 2003-2012 tappet for 6600 milliarder USD i ulovlig kapitalflukt. Kapitalflukten i perioden økte med gjennomsnittlig 9,4 prosent per år, dobbelt så raskt som BNP globalt. Tall fra IMF viser at noen land taper opp mot 15 prosent i skatteinntekter. International Bar Association mener at handlinger fra jurisdiksjoner som "oppmuntrer til eller tilrettelegger for misbruk av skatteregler, kan utgjøre et brudd på internasjonale menneskerettighetsforpliktelser". Når selskaper betaler for lite skatt, må vanlige folk betale mer. Norske bedrifter, arbeidstakere og investorer er taperne. Utvidet land-for-land-rapportering vil synliggjøre uønsket skattetilpasning ved at inntekter, kostnader, skatt, produksjon og investeringer for alle land må oppgis i noter til årsregnskapet.

Vil regjeringen bekjempe problemet og innføre disse åpenhetskravene i utvidet land-for-land-rapportering?

I sitt svar påsto Jensen at loven om utvidet land-for-land-rapportering (utvidet LLR) allerede er innført i Norge. Men dersom det var sant ville Stortingsdebatten vært overflødig.

Norge har ikke innført en utvidet LLR. En utvidet LLR krever at fulle kostander skal rapporteres for alle land et selskap er registrert i. I tilleggsopplysningene er det ikke inntatt krav om fulle kostnader, men kun kjøp av varer og tjenester. Dermed er rapportering av skatter i en større sammenheng feil. Først når fulle kostnader rapporteres vil skattene være rapportert i sin riktige kontekst. Dagens forskrift er ikke engang en land-for-land rapportering, fordi den ikke krever at selskaper må rapportere fra alle land.

Finansdepartementet utviklet en forskrift som kun krever en separat rapportering som kan holdes unna årsregnskapet. Tallene blir da upålitelige og ubrukelige.

Publish What You Pay Norge mener derfor at vi må få på plass en utvidet LLR, fordi det er et finansielt rapporteringskrav utviklet i tråd med hvordan selskapene allerede rapporterer, noe som vil gjøre rapporteringen rimeligere, enklere og mer pålitelig.

Det er derfor feil når Jensen påstår at slike noter medfører en merkostnad ved rapporteringen. Det medfører ikke merkostnad å innta utvidet LLR i noter til årsregnskapet. Noteopplysningen innebærer en rapportering av allerede revidert informasjon. Slik rapporteringen er i dag er det ikke et krav at det skal være noen sammenheng mellom det som rapporteres land-for-land og det som ligger i årsregnskapet. Det er det som tvinger fram ekstra revisjon. Det er nettopp ved å innføre utvidet LLR og innta kravet i noter til årsregnskapet man unngår man denne merkostnaden.

En utvidet LLR krever at selskaper rapporterer åtte sentrale regnskapstall som skal oppgis som noter i årsregnskapet, og er offentlige. Dermed er det også en avsporing når Jensen henviser til skatteutvekslingsavtaler som et slags motargument mot en utvidet LLR. Skatteutvekslingsavtalene kan gi skattemyndigheter mulighet til noe innsyn, men krever ikke offentliggjøring av tall som kan gi en standardisert åpenhet på tvers av land. Dermed er det heller ikke et verktøy som kan håndtere problemet med at kapitalflukten øker 9,4 prosent hvert år.

Jensens narrativ om politisk avmakt i møte med interesser i andre land som ikke ønsker åpenhet om selskaper i skatteparadiser stemmer heller ikke. Holdningen bygger på et premiss om at det ikke eksisterer tiltak og virkemidler. Dette  fremstår som en ansvarsfraskrivelse for Finansdepartementet. En utvidet LLR krever at hjemland krever at selskap rapporterer fra alle land. Et skatteparadis kan ikke kreve at selskaper ikke følger hjemlandets rapporteringskrav.

Finansdepartementet synes å mene at deres ansvar ikke strekker seg lenger enn problemstillinger som handler om økt innsyn i skattesaker. Problemstillingen reduseres da til å handle om innsyn i enkeltskattesaker.

Jensen argumenter med at forskriften bør få virke i tre år før vi kan evaluere rapporteringskravet. Men så lenge selskaper ikke må rapportere kostnader, ikke må rapportere fra skatteparadiser, gis unntaksmuligheter og rapporteringen holdes unna årsregnskapet er det innlysende at forskriften ikke kan virke etter hensikten. Det er ikke nødvendig å vente tre år for å forstå det.

Både KrF og Venstre sier de er for utvidet land-for-land-rapportering, men Erna Solberg og Siv Jensen har svinebundet støttepartiene ved å stille enstemmighetskrav i samarbeidsavtalen som går mot den uttalte vilje til de enkelte partiene. Det hindrer dem i å fremme formålet og forsterke eksisterende lovverk med de tre siste kravene i en utvidet LLR.

Hører støttepartiene at retorikken til Siv Jensen unngår fakta om utvidet land-for-land-rapportering? Vi håper de vil følge egne overbevisninger og stille seg bak den foreslåtte merknaden når revidert nasjonalbudsjett behandles i dag.