Finans avviser at de beskytter skatteparadis. PWYP Norge viser hvorfor vi mener de gjør det.

Finansdepartementet. Foto: Christian A. Calmeyer (CC BY-NC-ND 2.0)

 

PWYP Norge forklarer hvordan beskyttelsen av skatteparadiser kan oppheves ved å fjerne en binding mellom to paragrafer.


PWYP Norge påpekte i høringsrunden om endringer i forskrift om land-for-land rapportering at høringsnotatet inneholdt enkelte sterke forbedringer, men at de samme forbedringene ble pulverisert  - i samme høringsnotat  - ved å pålegge begrensninger og bruke formuleringer og begreper som ga vid tilgang til å omgå nevnte forbedringer. Konsekvensen, mente vi, var at Finansdepartementet foreslo å beskytte skatteparadiser. 

Finansdepartementet fastsatte deretter forskriftsendringer i forskrift om land-for-land-rapportering (LLR) den 22. desember 2016. PWYP Norge støtter opp om endringene som ble gjort, men er kritisk til at Finansdepartementet har utelatt å fjerne svakhetene. Både tidsaspektet over mange år og den omfattende dokumentasjonen og flere høringsrunder tilsier at Finansdepartementet har hatt god tid og tilstrekkelig grunnlagsdokumentasjon til å overveie farene ved unnlatelser. Det fremstår som underlig for PWYP Norge at Finansdepartementet til tross for omfattende dokumentasjon velger å opprettholde avgjørende svakheter i forskriften. 

 

Svakheter i forskriften

PWYP Norge pekte på to svakheter i forskriften:

  1. Kravet til opplysninger om betalt skatt gjelder ikke for betalinger mindre enn 800 000 kroner innenfor samme regnskapsår. Dette betyr at ingen skatteparadiser behøver å tas med i land-for-land rapporteringen da skattebetalingen til disse landene vil være null eller mindre enn 800 000. Plikten til å gi de øvrige opplysningene om hvert land (investeringer, salgsinntekt, produksjonsvolum og kostnader) er direkte lenket til og avhengig av rapportering av betalt skatt. For skatteparadiser vil man derfor ikke få disse andre opplysningene. Dette er en stor svakhet med den fastsatte forskriften, fordi det betyr at investorer, myndigheter, sivilsamfunn og andre interessenter ikke vil få de opplysningene som har vært en av de grunnleggende hensiktene bak land-for-land rapportering. Finansdepartementet har derfor ikke levert på formålsdelen av land-for-land rapporteringen, noe PWYP Norge mener bør medføre at Kontroll- og Konstitusjonskomiteen må se på Finansdepartementets oppfølging av Stortingets vedtak.
  2. Rapporteringen er fremdeles ikke låst fast til finansregnskapet, og dette vurderes også som en stor svakhet med den fastsatte forskriften, fordi det betyr at man ikke kan kontrollere at samtlige opplysninger som er benyttet i selskapets finansregnskap også er opplyst om i land-for-land rapporteringen. Det blir derfor bare mulig å påvise at det foreligger en forskjell, og man må bare stole på selskapets forklaring når det gjelder eventuelle forskjeller.

Så lenger disse svakhetene gjenstår i forskriften,  er skatteparadisene er beskyttet, mener PWYP Norge.

Bistandsaktuelt omtaler saken i artikkelen "Finans avviser at de beskytter skatteparadiser". Statsekretær Tore Vamrakk (H) gir i saken følgende kommentar til Bistandsaktuelt:

- Foretakene er rapporteringspliktige uavhengig av hvor mye skatt de betaler. De nye kravene til konsernrapportering er derfor godt egnet til å synliggjøre uønsket skattetilpasning og fange opp virksomhet i skatteparadiser, og begrunner dette på følgende måte:

"Grensen på kr 800 000 gjelder på enhetsnivå, og knytter seg til hvilke betalinger til myndigheter som et minimum må tas inn i LLR-rapporteringen. Begrepet «betaling» og «myndighet» er nærmere definert i LLR-forskriften § 3 nr. 3 og nr. 5.

De norske reglene er i tråd med gjeldende EU-regelverk på området.

Etter de nylig fastsatte utvidede rapporteringskravene, som knytter seg til LLR-rapporter på konsernivå, er det ingen beløpsmessig nedre grense, jf. forskriften § 5 tredje ledd.

Etter bestemmelsen skal konsernrapporten, uavhengig av om det er plikt til å gi opplysninger om betalinger til myndigheter, inneholde nærmere bestemte opplysninger om datterselskapene i konsernet, herunder skatteopplysninger, jf. særlig bokstav e)-i).

De nye kravene til konsernrapportering er derfor godt egnet til å synliggjøre uønsket skattetilpasning og fange opp virksomhet i skatteparadiser."

 

Forskjellige måter å argumentere

Finansdepartementet argumenterer kun på skattebetalinger. PWYP Norge mener at skattebetalinger må settes i kontekst. Det gjør debatten vanskeligere når Finansdepartementet ikke forholder seg til konteksten, når de kommenterer.

PWYP Norge viser hvorfor det er et problem og hvordan Finansdepartementet kan rette opp forskriften og få på plass en som kan virke mot den skadelige effketen av skattepradiser i følgende utelatelsen.

PWYP Norge skrev følgende innlegg til saken:

"Finansdepartementet avviser i artikkelen at de beskytter skatteparadiser. Bistandsaktuelt omtaler i en artikkel 17.01.2017 kravet om utvidet land-for-land-rapportering fra PWYP Norge og en forskriftsendringen som ble innført 22.12.16

Bistandsaktuelt skriver følgende: ”PWYP-nettverkets forargelse skyldes Finansdepartementets endringer i en forskrift om land-for-land-rapportering knyttet til Regnskapsloven”.

 

Utelatelsen 

PWYP Norge vil presisere at vårt ståsted ikke går på selve endringene som Finansdepartementet har gjort i forskriften, da PWYP Norge er enig i disse. Uenigheten går på hva Finansdepartementet ikke har endret i forskriften.

Selskapene har per i dag allerede rapportert for to regnskapsår, både 2015 og 2016, med betydelige svakheter i rapporteringen, svakheter som PWYP Norge har dokumentert helt fra forskriften ble innført 20. desember 2013. Vi står altså her overfor en forskrift som er særdeles godt belyst etter mange års forløp både i saksgang, i flere grunnlagsrapporter, i høringer og innspill, både før og etter innføring.

 

Skulle ønske vi tok feil 

PWYP Norge skulle ønske at vi tok feil slik Finansdepartementet påstår til Bistandsaktuelt. Intet ville vært bedre, fordi det ville betydd at vi allerede hadde hatt  en vanntett forskrift for å synliggjøre uønsket skattetilpasning.  Det stemmer dessverre ikke.

Det eksisterer fremdeles ett meget stort hull i forskriften og noen få mindre hull. Det største hullet er at risikoen er tilstede for at ingen investeringer, inntekter eller kostnader vil bli rapportert fra skatteparadiser. Dette skyldes en teknikalitet i forskriften.

Finansdepartementet viser til at forskriftens §5, 3. ledd angir at det må gis en del opplysninger «uavhengig av» betaling til myndigheter. Dette er helt korrekt, men er på siden av PWYP Norges poeng, som dreier seg om rapportering land for land etter forskriftens §4, 2. ledd og 3. ledd.

Etter §4. 3. ledd trenger ikke selskaper å rapportere investeringer, produksjon, inntekter og kostnader til land hvor det etter §4. 2. Ledd er betalt mindre enn 800.000 til myndighetene.

Etter §5. 3. ledd må selskaper oppgi en del opplysninger, men det gjelder verken investeringer, produksjon (ikke særlig aktuelt i skatteparadiser), brutto inntekter eller kostnader. Derimot må de oppgi «netto omsetning», et tall som ikke kan sammenstilles med investeringer, brutto inntekter og kostnader i land-for-land rapporteringen.

 

Bindingen som må oppheves

Problemet er at Finansdepartementet  har ”låst” plikten til å gi opplysninger til kun å gjelde land der selskaper har betalinger til myndighetene over 800.000.  PWYP Norge ber derfor om at bindingen mellom §4. 3. ledd  og §4. 2. ledd  oppheves, og at utvidede opplysninger etter §4, 3. ledd må rapporteres for alle land.

Det er fint at det må rapporteres en del opplysninger etter §5. 3. ledd , men dette er tilleggsopplysninger som ikke kan kobles til utvidet land-for-land rapportering etter §4. 3. ledd. La oss gjøre en gjennomgang av rapporteringen etter §5. 3. ledd:

Etter a) skal det oppgis hvor datterselskapet er hjemmehørende. Det er etter PWYP Norges oppfatning et minimumskrav at det skal oppgis hvor datterselskaper er hjemmehørende, men i dagens situasjon hvor eierskap fremtrer i helt andre former enn som datterselskap, er dette ikke egnet til å gi den fulle oversikt over konsernstrukturen i multinasjonale selskaper eller landene de er tilstede i.

Etter b) skal det oppgis antall ansatte. Dette er også et krav i utvidet land-for-land rapportering. PWYP Norge setter pris på at disse opplysningene inkluderes i rapporten, men gjør oppmerksom på at selskaper i skatteparadiser normalt ikke har ansatte, men at ansatte i andre land utfører «arbeidet» til skatteparadisselskapene.

Etter c) skal det oppgis rentekostnad til andre foretak i samme konsern som er hjemmehørende i andre jurisdiksjoner enn datterselskapet. Dette er misvisende i forhold til skatteparadisselskaper som normalt står som mottaker av renteinntekter. Disse renteinntektene må de ikke oppgi, og siden de ikke har rentekostnader så vil det ikke bli noen rapportering her.

Etter d) skal det oppgis en kortfattet beskrivelse av datterselskapets aktiviteter. Dette vil for skatteparadisselskaper bli meget kortfattet. Trolig vil man ikke vil kunne lese ut av beskrivelsen hva som faktisk foregår i skatteparadisselskapet (støtte til finansierings- og markedsføringsaktiviteter?).

Etter e) skal netto omsetning, inkludert omsetning med foretak i samme konsern, oppgis. Netto omsetning avviker fra inntekter i land for land rapporteringen, og så lenge investeringer, inntekter og kostnader ikke rapporteres etter §4, 3. ledd, så blir ikke land for land rapporteringen komplett. En ikke komplett rapportering lar seg ikke etterprøve.

Punktene f), g) og h) er skatterelatert, og her vil det ikke være noe å rapportere fra skatteparadiser.

Etter i) skal akkumulert fortjeneste inkluderes i rapporten. For den som fortsatt ikke har sett tegningen for de selskapene som ønsker å skjule informasjon (hvorfor er de i skatteparadiser med total taushetsplikt?), så lar akkumulert fortjeneste seg manipulere med kontrakter og finansielle instrumenter. 

 

Gjør forskriften vanntett nå

Ovenstående gjennomgang av forskriftens §5. 3. viser hvorfor PWYP Norge vil at bindingen mellom §4, 3. ledd og §4, 2. ledd oppheves, og at utvidede opplysninger etter §4, 3. ledd må rapporteres for alle land. Først når et selskap må rapportere brutto inntekter og brutto kostnader, så har samfunnet tilstrekkelig grunnlag til å stille de nødvendige spørsmål Dette får man frem gjennom land-for-land rapporteringen etter §4, 3. ledd men ikke etter tilleggsrapporteringen etter §5, 3. ledd.