Ja til livet, nei til frihandelsavtaler

Media Communications Specialist and Journalist José Vicente Otero Chate. Photo: José Vicente Otero Chate

Ja til livet, nei til frihandelsavtaler var slagordet, da det ble holdt folkeavstemning initiert av urbefolkningsgrupper i seks distrikter i provinsen Cauca, den sjette mars, 2005, sørvest i Colombia.​

 

Skrevet av José Vicente Otero Chate, bidragsyter Mary Rocío Mensa Franco

Urbefolkningsgruppen, Nasa del Cauca, som jeg er medlem av, var den som sto bak forslaget om å organisere en folkeavstemning på dette spørsmålet, i den overbevisning (som vi fortsatt holder fast ved) at det var nødvendig å komme med alternativer. Vi viste til tilfeller som tok utgangspunkt i vår egen historie, våre veivalg, vår uavhengighet, vårt samspill med andre sosiale sektorer, og en overveielse over hvilken risiko og innvirkning en slik frihandelsavtale ville få. Vi ble enige om å forsikre oss om at ”Pachamama” eller ”Moder Jord” ville bli anerkjent, respektert og beskyttet mot et neoliberalt fenomen, som er i ferd med å true alle former for liv.

Ettersom vi tidligere har opplevd at urbefolkningen ved flere anledninger, og stikk i strid med konvensjonen for urbefolkningen (ILO-konvensjonen 169), ikke har fått uttalelsesrett i saker som angår dem, bestemte vi oss for å innkalle til folkeavstemming. Sosiale sektorer ble innkalt, og resulterte i ”Folkeavstemningen mot frihandelsavtaler, (FTA), mellom Colombia og andre stater.” 51,610 mennesker deltok, og 98 % av disse stemte ”Nei” til frihandelsavtalen

I mens ble landet styrt av det noe suspekte premisset om ”demokratisk sikkerhet”, men metodene som ble tatt i bruk har svært lite å gjøre med demokrati. I stedet har det blitt servert falske virkelighetsbilder, media og kommunikasjon har blitt infiltrert, og det har også blitt innført konstitusjonelle endringer som favoriserer personlige interesser til de som til enhver tid sitter ved makten. 

Rettferdighet gjennom motstand

Jeg har også personlig opplevd forfølgelse, ettersom jeg som en reporter for urbefolkningen har hatt ansvaret for kommunikasjonsstrategiene for nevnte folkeavstemning. Den 19.mai, 2005, brøt sikkerhetsstyrkene ”DAS” (som ikke lenger eksisterer i dag), påtalemakten og politiet seg inn i hjemmet mitt, som ligger i Caldono, hvor på de i følge DAS, fant en håndgranat og en militærradio. Tidsskriften ”Semana” rapporterte om hendelsen, og ga den en passende overskrift: ”Rettferdighet gjennom motstand.”

Disse begivenhetene førte til at jeg ble nødt til å gå i eksil i Ecuador, godt hjulpet av sivile organisasjoner, som er opptatt av menneskerettigheter. Der ble jeg mottatt av ”Den ecuadorianske konfederasjonen for urbefolkningen”, CONAIE, hvorpå jeg fikk mulighet til å fortsette arbeidet med å forsvare menneskerettigheter som journalist, mens forberedelsene til rettsaken min tok sted. 

Ulovlig pågripelse og fengsling

Til tross for mitt ufrivillige eksil, var Caldono fortsatt hjemmet mitt. Da jeg skulle besøke territoriet mitt en helg, ble jeg pågrepet ved grensen, og ulovlig fengslet fra den 06. oktober, 2005 til den 20. desember, 2005 i grensebyen Pasto, Colombia. Fra den 21. desember, 2005, og fram til den 9. februar, 2006, satt jeg i husarrest i Caldono, Cauca, Colombia. Mange år senere, utstedte stadadvokaten en frifinnelse i saken min, der han deklarerte at det ikke hadde vært tilstrekkelig bevis for å kunne dømme meg. Den urettferdige og ulovlige pågripelsen var bare en av hundrevis av andre lignende saker, med ulovlig fengsling, død, og massemigrasjon som konsekvenser. Disse hendelsene blir ikke inkludert i den offentlige versjonen. I følge den lever vi i en påstått fredelig tilværelse. I følge myndighetene befinner Colombia seg i en tilstand av post-konflikt, og landet nyter en stabil og langvarig fred. Dette er imidlertid ikke sant, og ett år etter at det ble signert en fredsavtale mellom regjeringen og FARC, opplever ofrene fortsatt usikkerhet, og manglende garantier. 

De moralske og materielle skadene av denne forfølgelsen er ubeskrivelig og umulig å forutse konsekvensene av. Selv etter utfallet av saken fortsetter jeg å få trusler, uten at det påvirker min overbevisning om å fortsette kampen for å beskytte rettighetene til urbefolkningen. Jeg blir ved mitt arbeid i Consejo Regional Indígena del Cauca (CRIC –regionalt råd for urbefolkning av Cauca) og Autónoma Indígena Intercultural (UAIIN –urbefolkningens interkulturelle og uavhengige universitet), i troen på at ”et annet Colombia er en mulighet i fremtiden.”

 

 

* Denne saken ble skrevet av José Vicente Otero Chate med Mary Rocío Mensa Franco​ som bidragsyter og er en del av et prosjekt​"It happens overhight" finansiert av Fritt Ord