Svart gull i horisonten

Havet utsikt i Accra Ghana hvor olje ble funnet. Foto James Cridland Flickr:CC BY 2.0

Ghana har funnet olje. Til nå har Afrikas oljehistorie vært preget av kaos og skuffelser. Folket i Ghana håper på det beste, men forbereder seg på det verste. 
 

Av Max Bjørnson Lotternes (tildelt PWYP Norges stipend til journaliststudenter 2010)

Noen sjømil utenfor Ghanas vestkyst står oljeplattformen Eirik Raude på fire kraftige bein av betong og metall. Eksperter fra Skotland, USA, Norge og andre oljemakter jobber døgnet rundt for å gjøre den klar. Det seige, nattsvarte gullet som Eirik Raude og de andre plattformene vil forandre Ghana. Ingen vet sikkert om forandringen blir til det bedre, eller om det vil gå like ille som det har gjort i hvert eneste afrikanske land som har funnet olje til nå.

Oljespill

Det pågår en frenetisk leting etter olje i Afrika, og ikke noen annen naturressurs har brakt med seg like store håp for framtida. I Norge har oljen vært en velsignelse, men etter 50 år med oljeproduksjon har de millioner av menneskene som bor i Nigerdeltaet mistet håpet. I dag ser de oljen skape ekstrem forurensning av luft og vann, sosial nød og voldelig uro. Den nigerianske regjeringens svar har vært full oppbakking av oljeselskapene og militær inngripen overfor ulydige sosiale aktivister. Oljefunn i Tsjad og Angola bærer mange likhetstrekk.

Bistandsorganisasjonen Oxfam har rapportert at levestandarden som regel er lavere i land som har olje, enn i land som ikke har. Det er dette Ghana vil unngå. Ghana var det første landet sør for Sahara som erklærte seg uavhengig. I de første tiårene etter frigjøringsdagen i 1957 var Ghana preget av dårlig styre, både militært og sivilt. Siden det første demokratiske valget i 1992 har landet imidlertid vært preget av fred og økonomisk utvikling. Valget i 2008 ble avgjort med en margin på 0,2 prosent, eller skarve 40.000 stemmer. Små valgmarginer skaper ofte voldelig konflikt i utviklingsland, men maktskiftet i Ghana var fredelig.

Den London-utdannede juristen John Atta Mills og hans parti National Democratic Congress vant, og er i dag ansvarlig for å forvalte oljen. Oljefunnet markerte det femtiende året etter frigjøringen, og feltet fikk navnet Jubilee. Valgkampen var sterkt preget av store løfter, og oljeinntektene ble erklært som den magiske medisinen mot alvorlige samfunnsproblemer. Tidligere Vise-energiminister Kwabena Donkor vet hva som står på spill. ”Vi må ikke feile. Vi kan ikke, tør ikke og skal ikke feile. Vi har hatt muligheter med andre naturressurser, men vi har gjort tabber. Oljen vil gi oss den kanskje siste virkelige sjansen vi får til å kvitte oss med fattigdommen i dette landet”, sier han i avisspaltene.

Fattigdommen han snakker om er de 80 prosentene av landets 23 millioner innbyggere som tjener mindre enn fem dollar dagen, eller alle dem som ikke har fem kroner til å betale skolepenger for barna.

Å dø i Accra

 Ghanas hovedstad Accra er som en maurtue, som noen har rotet i med en pinne. Det tar noen dager før inntrykkene er sortert nok til at man greier å legge merke til detaljer i mylderet, for eksempel at man nesten aldri hører sirener fra politibiler eller ambulanser. Dette oppleves som merkelig for en by som er hjem for over fire millioner mennesker, men bilmekaniker Steven Kwesi Abrah (27) vet hvorfor det er slik. Han bor i slummen, som en tredjedel av byens innbyggere. ”Da mamma ble akutt syk midt på natta måtte vi bære henne til veien, og vente til vi fikk stoppet en taxi. Ambulanse kan du bare glemme å ringe. Vi kjørte først til et sykehus, hvor vi ble nektet inngang. De ville se pengene først”, sier han. Accra har Steven Kwesi Abrah dårlig samvittighet for at han ikke greide å få moren sin til sykehus i Osafo er lege og nyrespesialist ved Korle-Bu Teaching Hospital, som for ordens skyld ikke er sykehuset Steven og moren hans ble nektet inngang til. Hun ser fattigdommens brutalitet på nært hold hver dag. “De fleste av pasientene mine har ikke råd til behandling, én av hundre har kanskje råd til å ta dialyse regelmessig”, sier hun. Hva som skjer med de 99 som ikke har de 7000 kronene det koster i måneden for at dialysemaskinen skal avlaste nyrene deres? “De dør”, er svaret. Steven hadde ikke pengene. Moren var midt i et svangerskap, og fikk komplikasjoner denne desembernatta.

Han forteller at hun døde i taxien, på vei til neste sykehus. ”Jeg tviler på at vi hadde sluppet inn der heller. Mitt største håp for oljepengene er at myndighetene bruker dem til å ta vare på de syke”, sier han. Verdensbanken hyllet nylig Ghana for å være en suksesshistorie i kampen mot fattigdom. Bankens landdirektør Ishac Diwan ble intervjuet av den Accra-baserte radiostasjonen CITI FM, og var full av lovord. ”Ghana i dag er ikke Ghana slik det var for bare ti år siden. Økonomien vokser hvert år, barn går på skolen og befolkningen er mer produktiv”, sa han. Videre i intervjuet skrøyt Diwan av hvordan myndighetene hadde fått på plass et helseforsikringsprogram for befolkningen. Dette programmet eksisterte da Stevens mor døde i taxien. ”Ja, vi hadde helseforsikring gjennom myndighetenes program. Det er også sant at barn går på skolen, men etter grunnskolen er det stopp for dem som ikke har råd til skolepenger. Jeg er bilmekaniker, men det måtte jeg lære meg på egen hånd”, sier han, og ser mot porten til verkstedet. Inn ruller en punktert taxi.

Gullgruve for selskaper

Ghana var danskenes slavekoloni og britenes gullgruve. Spøkelset fra kolonitiden henger igjen i form av amerikanske og europeiske selskaper, som tar størstedelen av profitten fra landets gruveindustri. I tillegg til gull finnes diamanter, bauxitt og andre mineraler i store mengder. Ved inngangen til 80-tallet dyrket Daniel Owusu Koranteng jorda i Tarkwa, som ligger sørvest i Ghana. Han visste ikke om gullforekomstene under skyggene av palmetrærne hans. I 1988 startet han en organisasjon, for å slåss mot gruveindustrien. Han var illsint, og i dag er han ikke lenger bonde, men en profilert samfunnskritiker. ”Det startet med at jeg ble tvunget vekk fra jorda mi av gruveselskapene. Hele livsgrunnlaget for familien min forsvant fra den ene dagen til den neste. For oss som har fulgt med på hvordan internasjonale selskaper har tatt seg til rette når de graver gull er det vanskelig å være optimistisk når det nå skal pumpes olje”, mener han.

Organisasjonen han startet heter Wacam, som på språket Twi betyr ”å bite og forstyrre”. ”Lovverket var fullt av hull helt fra starten av, og det var slik for å virke tiltrekkende på selskaper og investorer. Lave skatter, ikke-eksisterende miljøkrav, ingen som brydde seg hvis du kvelte et arbeideropprør eller to med vold. Du skjønner tegninga. Ghana tjener omtrent 50 millioner dollar i året på skatter og avgifter fra gruvedrift, dette er en brøkdel av hva selskapene tjener.” Koranteg begynner å le, og er nær ved å miste balansen på kontorstolen, som mangler et hjul. ”Det er komisk, og jeg vil også si flaut. Ghana tjener seks ganger mer penger på handel med bushkjøtt enn på gruvedriften”. Bushkjøtt betyr som regel rottelignende gnagere, og tall fra landets skogsmyndigheter bekrefter at det er mer penger i mangrovene enn i gruvene. [img_assist|nid=448|title=|desc=Kraftige overarmer utvikles tidlig, når man drar garn hver dag.

I Abuesi og ellers langs Ghanas vestkyst er det vanlig at barna starter med fiske tidlig i tenårene. Koranteng hevder at hans protesttog har ført til drapstrusler fra gruveindustrien. Han viser fram politianmeldelsen han skrev etter siste truende telefonsamtale, hvor et stort internasjonalt selskap er nevnt. Om politiet gjør noe med saken er ikke sikkert. I 2005 ble aktivister fra Wacam fengslet for å ha holdt et “ulovlig” folkemøte i gruvebyen Yamfo. En arrestordre ble også utstedt på en Oxfam-ansatt, som var i Yamfo for å for å informere den amerikanske gruvegiganten Newmont om skadevirkningene av gullgravingen i byen. Bakgrunnen for arrestasjonene var i følge dommeren at “slike møter sender gale signaler til hele landet, om forholdet mellom gruveselskaper og befolkningen”.

Pressepress

 Amerikanske Kosmos og britiske Tullow er hovedoperatører på Jubilee-feltet, og prøveboring anslår at det er mellom 800 millioner og 3 milliarder fat på havbunnen. Folket har ikke glemt de oljesmurte valgløftene fra 2008, men om oljeinntektene blir store nok til at politikerne greier å holde løftene vet ingen sikkert. Frederick Asiamah skriver om olje og gass for den ghanesiske avisen Public Agenda. ”Akkurat nå finnes det minst fire helt forskjellige anslag over hvor mye penger landet kommer til å tjene på oljen i de første årene”, sier han. Mest sprikende er tallene fra den tyske utviklingsorganisasjonen GTZ, som sier at Ghana kan forvente å tjene alt fra 200 millioner til en milliard dollar i året. Selv det laveste anslaget er nesten fire ganger mer enn hva landet får inn i skatt av alle gruveselskapene til sammen. Oljen kan bidra til å redde statsbudsjettet, som har vist røde tall de siste tre årene. Det var først da Public Agenda fikk tak i og trykket regjeringens forslag til en fordelingspolitikk for oljepengene at regjeringen selv offentliggjorde planene. ”Slik informasjon bør gå ut på høring, og som et minstekrav være tilgjengelig for alle Ghanesere. Å trykke informasjon som kommer til oss via uoffisielle kanaler er presset vi må legge på myndighetene for at de skal fortelle oss hva som foregår”, sier en kampklar oljejournalist.

Åpenhet som medisin

 Accra er det bakgårdsfest og navneseremoni for en syv dager gammel gutt.Siden oljefunnet har myndighetene søkt hjelp fra andre oljeland. På oppfordring fra Kofi Annan innledet Ghana et samarbeid med Norges bistandsprogram Olje for Utvikling i 2007. Den tidligere Generalsekretæren i FN var opptatt av at hans hjemland ikke skulle bli nok en mislykket petroleumsstat. Etter et statsbesøk til Ghana i 2009 sa Miljø- og Utviklingsminister Erik Solheim at “Ghana har bedre forutsetninger enn de fleste land i Afrika for at oljeinntektene kan komme landet og folket til gode. Akkurat slik de norske oljepengene tilhører det norske folk”. Over 40 oljeselskaper har søkt om lisens til å utvinne olje. Nye lover som skal regulere selskapene er ennå ikke kommet på plass, men mange lisenser er likevel delt ut. Parlamentet har i følge Ghanas eksisterende lovverk krav på å få godkjenne avtaler med selskaper. Medlemmer av parlamentet har imidlertid klaget over at de har fått notater som oppsummerer underskrevne avtaler framfor å få vurdere avtaleforslagene selv. Norske Aker fikk sin lisens trukket tilbake i vår, etter korrupsjonsanklager. Aker avviste at selskapet hadde opptrådt uredelig.

Omstendighetene er fremdeles uklare, men det var ikke informasjonsdirektør Geir-Arne Drangeid. “Vi arbeider ikke i bananrepublikker”, sa han til VG i mars. Steve Manteaw leder organisasjonen ISODEC, som jobber for utvikling i Ghana. Sammen med Oxfam har ISODEC gitt ut en rapport om hva Ghana må gjøre for å ikke bli rammet av oljens forbannelse. ”Vi har bedre forutsetninger enn andre land i Afrika som har funnet olje. Demokratiet vårt er stabilt, vi har fri presse og et aktivt sivilsamfunn som følger med. Myndighetene vil likevel bli satt på sin største prøve noensinne”, sier Manteaw. Han mener at alt Ghana trenger å gjøre er å se på hva som gikk galt i gruveindustrien, og la folket få tilgang til viktig informasjon. ”Hvis folket får vite hva selskapene tjener, hva myndighetene får og hvordan pengene brukes kan Ghana lykkes med oljen. Åpenhet er den viktigste medisinen mot forbannelsen olje har vært for andre land”, mener Manteaw.

Kunnskap til staten

 Siden 2007 har Norges Olje for Utvikling-program (OfU) bistått Ghanas myndigheter med å forberede seg på å bli en oljenasjon. OfU driftes av NORAD, og Seniorrådgiver Svein Heglund er ansvarlig for Ghana. Han trekker paralleller til norsk oljehistorie. -Da Ekofisk-feltet ble funnet på 60-tallet hadde Norge verken godt nok lovverk eller spesialisert oljekompetanse. Dette kan minne om situasjonen Ghana er i nå, men Norge hadde i tillegg en omfattende maritim sektor, variert industri og et mye høyere utdanningsnivå. Dette var med på å gjøre oss i stand til å forvalte oljen på en god måte, og erfaringene vi har fra dette arbeidet videreformidler vi til Ghana.

Ghanas svar på Stavanger.

Esther Abbari (18) står midt i markedsstrøket og vaksinerer barn mot polio. Målet for OfU er at olje skal bidra til positiv utvikling. Assistansen som gis i Ghana dreier seg i stor grad om å bygge kunnskap.

Når oljeselskaper sender inn planer for utbygging og drift, så er dette kompliserte dokumenter som myndighetene i Ghana får hjelp av oss til å vurdere. Vi samarbeider her både med energi- og miljødepartementer og direktorater i Ghana. Miljøaspektet er viktig for Ghanesiske myndigheter, og operatørene på Jubilee-feltet må foreta miljø-konsekvensutredninger. Disse er vi også med på å vurdere. Heglund mener ghaneseres høye forventinger til oljen vil føre til skuffelser.

Nylig var 14 parlaments-politikere fra Ghana i Stavanger, for å møte med blant annet Finansdepartementet. Det er tydelig at de forventer raskere inntjening enn hva som er sannsynlig. Det vil fort gå 2-3 år før pengestrømmen starter, fordi blant annet selskapene ikke skal betale skatt før de går i pluss. Investeringskostnadene må dekkes først. Samtidig må det nok gjøres flere funn før volumet blir så stort at det vil ha virkelig stor betydning for statsbudsjettet. *Kunnskap til folket* Publish What You Pay (PWYP) er et internasjonalt nettverk av over 650 interesseorganisasjoner, som jobber for åpen og ansvarlig forvaltning av kapitalstrømmer i olje-, gass- og gruveindustri. Mona Thowsen leder PWYP Norge, og er klar på at sivilsamfunnet må styrkes og involveres i utviklingsland som finner olje.

God forvaltning av oljepenger krever åpenhet og effektiv samhandling mellom myndigheter, selskaper og sivilbefolkning. Åpenhet handler om en praksis hvor informasjon er lett tilgjengelig for dem med mulighet til å påvirke. Informasjonen må i tillegg være produsert av en pålitelig institusjon. Den må være forståelig, sann og presis. Og den må spres. PWYP Norge jobber blant annet med å bringe organisasjoner, journalister og fagforeninger i regioner med utvinningsindustri sammen.

Det foregår prosesser i mange land som systematisk ekskluderer store deler av befolkningen. Derfor er det er viktig at frivillige organisasjoner og journalister er informerte og kunnskapsrike. De må også ha et sterkt nettverk i ryggen når de går i dialog med sine lands myndigheter. Det kan være risikofylt å utfordre myndigheter og selskaper på åpenhet. Lederen for PWYP Norge mener at Olje For Utvikling-programmet (OfU) til norske myndigheter bør bli flinkere til å inkludere sivilsamfunnet, i for eksempel Ghana.

Et viktig spørsmål er hvordan man tror at endring i et land skjer? Skjer det ved at norske byråkrater snakker med byråkrater i et annet land? Eller skjer endring ved mobilisering av sivilsamfunnet? OfU bør bidra til at sivilsamfunnet blir invitert til relevante møter. Dessuten kan OfU selv bli flinkere til å stille opp på relevante møter i regi av sivilsamfunnet, for å gi legitimitet til frivillige organisasjoner og journalister.