Hva betyr innsnevringene i LLR/BEPS i revidert nasjonalbudsjett?

OECDs skattedirektør Pascal Saint-Amans (t.v.) og generalsekretær Angel Gurria lanserte de nye skattetiltakene i Paris denne uken. Foto: OECD
OECDs skattedirektør Pascal Saint-Amans (t.v.) og generalsekretær Angel Gurria lanserte de nye skattetiltakene i Paris denne uken. Foto: OECD

Hva betyr "Harmonisering av regelverket for land-til-land-rapportering med OECDs minstestandard"?

Det gjøres i disse dager «harmonering av regelverket for land-til-land rapporering med OECDs minstestandard» når det gjelder utveksling av land-for-land opplysninger mellom skattemyndigheter.  

Aller først: dette gjelder "land-for-land-rapportering til skattemyndighetene". Altså, det gjelder ikke utvidet land-for-land-rapportering, som er tiltaket som PWYP Norge arbeider for.

Harmoniseringen dreier seg om arbeidet i OECD for å hindre overskuddsflytting mellom land og uthuling av skattefundamentene – det såkalte BEPS-prosjektet (Base Erosion and Profit Shifting). Norge er med i OECD, som er en sammenslutning av 34 rike land, som alle har en velutviklet markedsøkonomi.

I OECDs modellovgivning er det morselskapet i et flernasjonalt konsern som skal utarbeide en slik "land-for-land-rapportering til skattemyndighetene". Rapporten skal leveres i selskapets hjemstat (primær rapporteringsplikt). Deretter utveksler denne statens skattemyndigheter rapporten med med skattemyndighetene i alle land der hvor selskapet har et foretak.

Men, mange  morselskapet er registrert i stater hvor det ikke er krav om at det skal lages en slike rapporter. Hva skjer da? Da kan det være mulig, på visse vilkår, at andre staters skattemyndigheter kan kreve en slik rapport (sekundær rapporteringsplikt). Samtidig er unntaksmulighetene vide for selskapene. I modellovgivingen i OECD kan sekundær rapporteringsplikt kun brukes når det foreligger en informasjonsutvekslingsavtale.

Deloitte skriver følgende på sine nettsider: "Etter dagens regler har et norsk foretak sekundær rapporteringsplikt hvis morselskapet er hjemmehørende i et land som ikke har avtale med Norge om automatisk utveksling av land-til-land-opplysninger. Denne plikten snevres nå noe inn ved at sekundær rapporteringsplikt begrenses til de tilfeller hvor morselskapet er hjemmehørende i et land som har inngått avtale som legger til rette for informasjonsutveksling, men som ikke har en avtale som åpner for automatisk informasjonsutveksling." Kilde:Deloitte.

Departementet foreslår derfor en endring til skatteforvaltningsloven § 8-12 som innebærer at bestemmelsen samsvarer med modellovgivningen. Endringen gis virkning for regnskapsår som begynner 1. januar 2018 eller senere. 

Umulig å få et godt regelverk via OECD

Dette viser at det synes relativt umulig å få et godt regelverk via OECD. Land tilpasser seg minimumsstandardene som fremforhandles i organisasjonen. Dette viser hvor viktig det er å få frem ekstra informasjon til investorene. Dette er det utvidet land-for-land rapportering handler om – rapportering av nødvendige opplysninger til investorer og resten av samfunnet direkte fra det enkelte selskap i selskapets årsoppgjør. Nesten 80% av høringsinstansene i siste høringsrunde støttet opp om utvidet land-for-land-rapportering. Denne rapporteringen er den eneste som vil virke fordi den er offentlig, investorer og analytikere vil ha god nytte av denne informasjonen når det gjelder hvilke selskaper man velger å investere i mv.

Det eneste som mangler i Norge på at denne rapporteringen skal fungere er (1) at samtlige land må rapporteres, (2) tallene må rapporteres før elimineringer, dvs at elimineringer må rapporteres separat og (3) nøkkelopplysningene må inn i note til årsoppgjøret eller som et minimum rapporteres sammen med årsoppgjøret slik enkelte selskaper gjør.

Hva står det i revidert nasjonalbudsjett?

tilrådingen fra finansdepartementet for Prop.86 LS 82017-2018)den 15. mai 2018, står følgende å lese:

 

"OECD og G20 gjennomførte i 2013-2015 eit prosjekt for å finne internasjonalt anerkjende tiltak mot overskotsflytting og utholing av skattegrunnlag, OECD/G20 Base Erosion and Profit Shifting Project (BEPS-prosjektet). Tiltak 13 gjeld mellom anna innføring av reglar om at store fleirnasjonale konsern med konsolidert omsetnad på meir enn 750 mill. Euro, skal levere ein årleg land-for-land-rapport til skattestyresmaktene. Rapporten skal innehalde nøkkelinformasjon om verksemda i dei ulike landa der konsernet har føretak. Det vart laga ei modellovgjeving som set rammene for korleis rapporteringsplikta skal gjennomførast i kvart enkelt land. Norge deltok i BEPS-prosjektet og har slutta seg tilInclusive Framework, til gjennomføringa av BEPS-tiltaka.

I Prop. 120 L (2015-2016) gjorde departementet framlegg om å innføre regler om land- for-land-rapportering til norske skattestyresmakter. I proposisjonen kapittel 1 er det uttala at forslaget i stor grad følgjer modellovgjevinga. Forslaget vart vedteke av Stortinget, jf. Innst. 42 L (2016-2017). Rapporteringsplikta følgjer i dag av skatteforvaltningsloven § 8- 12.

Gjennomføring av land-for-land-rapportering er ein minimumsstandard i BEPS-prosjektet. Det inneber at landa skal gjennomføre modellovgjevinga på den måten og med det innhaldet ein er einige om. Reglane skal ikkje gå lengre eller krevje at det blir gitt færre eller fleire opplysningar enn det som følgjer av modellovgjevinga. Denne standarden gjer reglane føreseielege for dei skattepliktige, og den reduserer dei administrative kostnadene deira fordi ein og same land-for-land-rapport kan brukast i alle landa der konsernet har verksemd. Like rapporteringskrav sikrar òg at skattestyresmaktene i dei ulike landa får den same informasjonen.

Modellovgjevinga byggjer på at det som hovudregel er morselskapet i eit fleirnasjonalt konsern som skal levere land-for-land-rapport til skattestyresmaktene i den jurisdiksjonen der føretaket høyrer heime (primær rapporteringsplikt). Skattestyresmaktene i dette landet skal deretter utveksle rapporten med skattestyresmaktene i alle landa der konsernet har føretak. Utvekslinga skjer på grunnlag av avtaler om automatisk utveksling av rapportar. Dersom den jurisdiksjonen morselskapet høyrer heime i, ikkje krev land-for-land- rapportering, opnar modellovgjevinga for at jurisdiksjonar der det finnast føretak som er en del av konsernet, kan krevje at dei lokale føretaka, på visse vilkår, leverer land-for- land-rapport til skatteskattestyresmaktene (sekundær rapporteringsplikt).

I skatteforvaltningsloven § 8-12 andre ledd bokstav b er det fastsett at dersom morselskapet til eit norsk føretak høyrer heime i ein jurisdiksjon som ikkje har avtale om automatisk utveksling av land-for-land-rapportar med Norge, så skal det norske føretaket levere land-for-land-rapport i Norge. Denne sekundære rapporteringsplikta i norsk rett er noko vidare enn den rapporteringsplikta som følgjer av modellovgjevinga. I modellovgjevinga er kravet for sekundær rapporteringsplikt at det landet der morselskapet høyrer heime, har ein avtale med Norge som legg til rette for utveksling av opplysningar, men ikkje har inngått en avtale om automatisk utveksling av land-for-land-rapporter etter den førstnemnde avtala. For at Norge skal oppfylle minimumsstandarden i tiltak 13 i BEPS-prosjektet, gjer departementet framlegg om å endre § 8-12 andre ledd bokstav b. Eit norsk føretak får då berre sekundær rapporteringsplikt dersom morselskapet i konsernet".