27. juli 2010
Oljereservoarene i Alberta er de nest største i verden, og internasjonale selskaper har funnet god grobunn i canadisk oljesand. Til tross for høye kostnader, ikke minst for miljøet, driver skitten energi provinsen framover.
_Av: Sindre Sverdrup Strand_
Det er en varm vårdag på Suncors oljesandfelt utenfor Fort McMurray, langt nord i provinsen Alberta. Det eneste som kan minne om skyer, er de tette røyksøylene fra raffineriet. Luften er tung og sur av olje, og 60 tonn tunge lastebiler går i skytteltrafikk mellom minene og samlebåndet 24 timer i døgnet. Robert McMillan sitter bak rattet i en Ford pickup som kanskje ville ha nådd halvveis opp på et av de enorme dekkene.
– _Ser du lasteplanet på den bilen over der? spør sidemann John McCormac._
– _Ser du hvor svart lasten er? Det er rik jord._
Forden stopper ved en av de 120 tonn tunge knuserne mens en lastebil tømmer lasten nedi. Ett tonn hydraulisk kraft kverner sand, stein og olje ned på samlebåndet som går til neste «mater».
Etter en ny tur gjennom kvern og samlebånd, blandes alt ut med varmt vann i gigantiske, dampende tromler, før det sendes i rør til den seks etasjer høye kokegryten hvor tykk, svart råolje skilles fra sand og grus.
[img_assist|nid=397|title=|desc=ROBERT McMillan (til venstre) og John McCormack.
– Men du kan skrive «den kjekke iren», spøker McCormack.|link=none|align=left|width=296|height=175]På vei opp de 156 trappetrinnene i anlegg 86, blir luften stadig tyngre og varmere, og oljelukten truer med å bli uutholdelig. På toppen skummer det i svart gull, hele grunnlaget for det voldsomme maskineriet som er Suncor. Fra vegger, rør og trappetrinn renner tykk, svart olje, og store rør går til og fra anlegget i alle retninger.
– _Det går 15 kilometer rør her på Suncor,_ forteller John McCormac mens han tar oss med videre på runden sin som vedlikeholdsinspektør.
Omtrent 290 600 fat ferdig råolje går daglig gjennom rørene hos Suncor. Vann fraktes inn til utskillingsanleggene, og avfall fraktes ut av dem. Hydrotransport er teknikken som gjør oljesandutvinningen til en pengemaskin, og for hvert fat råolje som produseres i dagbruddene, kan det gå med opp til 12 fat ferskvann. Gjennomsnittlig vil 2,5 fat vann aldri kunne brukes igjen.
h4. Fugleperspektiv
Sett fra et propelldrevet småfly på runde over oljesandfeltene, er det dammene som dominerer landskapet. «Tailings ponds» er kunstige innsjøer hvor vannet og avfallsstoffene fra utskillingsprosessen skylles ut. Disse utgjør det mest synlige fotavtrykket etter oljesandutvinningen.
– _Industrien har ikke et godt rulleblad når det er snakk om å rydde opp etter seg,_ sukker biolog Simon Dyer. Som leder av oljesandsprogrammet til Albertas mest innflytelsesrike forskningsinstitusjoner, vet han hva han snakker om.
– _Vi i Pembina fokuserer på bærekraftig utvikling i arbeidet vårt. For oss har oljesandindustrien blitt en feltstudie i ikke-bærekraftig utvikling,_ forteller Dyer oppgitt.
h4. Damp og utslipp
Oljesandutvinning gjøres i dag på to måter. I én prosess graver gigantiske gravemaskiner ut oljesanden fra jorden, før oljen havner i knuserne og rørne som John McCormac og kollegene vedlikeholder. I den andre trekkes oljen ut av bakken på stedet, ved hjelp av damp og kjemiske løsninger.
[img_assist|nid=396|title=|desc=DE gamle «bucketwheel»-graverne er pensjonerte for lenge siden i Canada. Her hjemme mener statsråd Erik Solheim at hele virksomheten hører fortiden til.|link=none|align=left|width=250|height=405]Denne dampdrevne virksomheten er også Statoil på vei inn i. Den norske oljegiganten har startet prøveboringer i canadisk oljesand, og dette er et engasjement som allerede har møtt motstand Norge.
Selv om teknologien er flaggskipet til regjeringen i Alberta, er vår egen miljø- og utviklingsminister Erik Solheim skeptisk.
- _Oljesandutvinning hører fortiden til, og er ikke noe man bør satse på for fremtiden,_ sier statsråden.
Utvinningen krever enorme mengder ferskvann, men i motsetning til de 2,5 fatene som brukes opp per fat råolje i minene, krever den såkalte SAGD-drillingen (Steam Assisted Gravity Drainage) omtrent ett fat vann per fat råolje.
Denne beskrivelsen av metoden imponerer heller ikke Dyer i Pembina.
– _Hvis du ser på utslippene, har SAGD et høyere utslipp av klimagasser enn dagbruddene. Utslippene av svoveloksid er høyere, vannbruken er fortsatt altfor høy, og er veiene og rørene som knytter feltene sammen, er ødeleggende for dyrelivet rundt. Sett fra mitt standpunkt som biolog, er SAGD en fragmentering av skogen som ødelegger habitatet til mange nå truede dyrearter._
Under innflyving til Fort McMurray er det lett å se grunnen til Dyers advarsler. Flere hundre rette streker gjennom skogen. Trær og natur har måttet vike for den nye teknologien.
Denne delen av Canada er dekket av endeløse områder uberørt natur, men 800 kvadratkilometer skog er allerede ryddet bort. I storkommunen Wood Buffalo, hvor vi nettopp landet, er nesten hver eneste kvadratmeter leaset ut for framtidig oljesanddrift.
Pembina-instituttet gav nylig ut rapporten «Drilling Deeper», hvor de gir karakterer til SAGD-prosjektene i Wood Buffalo-området. Ingeniør Marc Huot i Pembina kan fortelle, etter ett år med intensiv graving i databaser, at resultatene var langt fra oppløftende.
– _Selv med en metodikk hvor 100 prosent score ble bestemt av det beste resultatet i undersøkelsen, fikk fire av de ni prosjektene vi så på, strykkarakter._
Og ikke bare resultatene forteller en historie.
Bare tre av ni selskaper tok seg bryet med å bidra da Pembina-ingeniøren ba dem om tilbakemelding på ett års informasjonssanking.
– _At bare tre selskaper lot høre fra seg da vi spurte, var veldig frustrerende. Vi forstår at de er veldig travle, men hvordan kan vi tro at de er villige til å forbedre seg på miljø, når bare tre var villige til å i det hele tatt snakke med oss når vi gjorde jobben for dem?_
h4. Rimelig avkastning
- _Det som har vært praksis hos dere i Norge, er å behandle boring og oljeutvinning som en investering, og som en omgjøring av én type rikdom til en annen, altså finansiell rikdom. Det vi har gjort i Alberta, er å bare bruke opp alt. - Nye veier, stadig lavere skatter, tjenester til innbyggerne; vi har behandlet dette som en ren inntekt,_ forteller André Plourde.
[img_assist|nid=392|title=|desc=– HVOR mange av jobbene som «skapes» i dag, er jobber vi tar fra morgendagen? spør økonomiprofessor André Plourde.|link=none|align=right|width=175|height=253]Økonomiprofessoren har spesialisert seg på energiøkonomi, og er en av arkitektene bak dagens royaltysystem i Alberta. Men han er ikke i tvil om at industrien slipper billig unna.
– _Når det kommer til royalties, er min mening at de er altfor lave, og spesielt når oljeprisen er høy. Jeg kan bare tolke det slik at regjeringen har valgt å fokusere på å sikre høy aktivitet, og heller senke fokuset på å sikre innbyggerne en god pris for en ressurs som hører provinsen til,_ forteller Plourde mens han spinner rundt i kontorstolen.
- _Men hvis målet er å generere jobber, synes jeg man må spørre seg om dette virkelig er industrien å skape jobber i…_
Plourde forteller også at han mener regjeringen i Alberta har hatt et kritikkverdig positivt forhold til oljeindustrien.
- _Jeg mener det er fortjent kritikk, både med tanke på prosess og resultat: Det er en tendens her i provinsen å gjøre ting bak lukkede dører. Regjeringen har konsultert industrien, og gjerne ingen andre, og vips har vi fått et ferdig vedtak. Prosessen som jeg var en del av, var en åpen prosess, men den kan nok regnes som et slags utskudd. Tendensen, både før og etter, har vært preget av lite eller ingen gjennomsiktighet._
Men Plourde understreker at oljereservoarene har vært en gave for innbyggerne i Alberta.
- _Folk her har det veldig bra. Vi har høye nivåer på offentlige tjenester og lave nivåer på skatter og avgifter. Kjøpekraften er også enorm. Ved siste kalkulering kom jeg fram til at vi i Alberta har 180 prosent mer penger mellom fingrene enn det øvrige canadiske gjennomsnittet, og dette er direkte knyttet til «helsen» til oljeindustrien,_ sier han.
Den høye levestandarden og pengene fra oljeindustrien gjør at mange spørsmål ikke blir stilt. Blant annet om industrien får mer ut av Albertas rikdom enn innbyggerne selv.
- _La oss heller spørre slik: Får eierne av denne resursen en rimelig avkastning på eiendommen sin? Da vil jeg si at svaret er nei._
h4. «Landet vårt»
Litt over seks mil nord for «boomtown» Fort McMurray, ligger indianerreservatet Fort McKay. På det romslige, velmøblerte kontoret i den lokale administrasjonen sitter cree-høvding Jim Boucher. På skrivebordet ligger flere papirbunker, og et hjørne er tilpasset for golfputting på kontoret.
Oppe på et skap i samme mørke treverk som skrivebordet, står fjærpryden, og en samling tomahawker og klubber ligger på et bord. Selve Fort McKay er rolig, pent og velfungerende – en skarp kontrast til de aller fleste indianersamfunnene i landet.
[img_assist|nid=395|title=|desc=AV både eksisterende og planlagt oljesandaktivitet i Wood Buffalo, er alt på tradisjonell Fort MacKay-jord. For høvding Jim Boucher og de andre Fort McKay-indianerne er samarbeidet et nødvendig onde.|link=none|align=left|width=271|height=175]– _Vi har gjort ting litt annerledes her i Fort McKay, forteller høvdingen. Men samfunnet hans har ikke alltid vært like vellykket_.
– _Folket mitt, cree-folket, har levd her i tusener av år. Og vi levde lenge godt på jakt og fangst. Da antipelskampanjene i Europa ødela den tradisjonelle økonomien vår, hadde vi ingenting å gå til. Folket mitt hadde ingen evner til å ta del i den mer moderne økonomien_.
Det som ble den økonomiske redningen for Fort McKays cree-indianere, var noe det vesle samfunnet hadde motsatt seg sterkt helt fra begynnelsen.
- _Da oljesandutvinningen begynte på 90-tallet, gikk vi imot søknadene fra industrien. Vi er fortsatt ikke positive til utviklingen, men vi har ikke noe alternativ. Så vi bestemte oss for å delta i den nye økonomien_.
Takket være visjonære ledere og en god handlingsplan, fikk Fort McKay-indianerne etablert seg med et businessfelleskap for å yte industrien tjenester. Nå bidrar Fort McKays oljebaserte økonomi med 94 prosent av inntektene til Canadas First Nation-regjering, indianernes felles politiske organ.
– _Oljesanden truer den tradisjonelle livsstilen vår. Folk er bekymret for både helsa og ødeleggelsen av landet. Fangstlinjer og jaktgrunnlag har blitt ødelagt av utbygging og avfallsdammer, men uten oljesanden ville hele regionen ha vært økonomisk deprimert,_ sier Boucher.
Utenfor kontoret renner Athabasca-elven. Isen har nettopp sluppet taket, og flere flak driver med strømmen mens cree-høvdingen ser på gjennom vinduet.
– _Dette var en gang en brødkurv for folket mitt, men nå er det nesten ikke fisk her. Vi mister landet vårt mer og mer for hver dag som går,_ forteller han rolig.
– _Men vi har egentlig ikke noe annet valg. Enten deltar du i den regionale økonomien, eller så ser du på fra sidelinjen._