Olje, eller ikke olje. Den velkjente debatten splitter Lofoten og Vesterålen. Tilhengerne kjemper for nye arbeidsplasser. Motstanderne føler seg overkjørt og mener de lokale myndighetene er et demokratisk problem.
Av: Håkon Rysst Heilmann (tildelt PYWP Norges stipend til journaliststudenter 2010)
Et lite brum, og den tøffende motoren slår seg til ro. Etter noen raske håndbevegelser og små plask forsvinner tre fiskesnører ned i dypet. Det er en snau time siden sjarken «Sigurd» ble løst fra fortøyningene på brygga i Andenes, og etter et par trekk fra sigaretten kan fisker Yngve Larsen ta de første fiskene over ripa. To tilsynelatende store sei kastes etter en rask vurdering ut i havet igjen.
Småfisk, roper Larsen, og sender snøret tilbake ned i dypet. Og det er ikke hvilket som helst dyp de røde krokene forsvinner ned i. Snaut hundre meter under dørken svømmer fisken Yngve Larsen og de andre fiskerne lever av å hente opp. Et godt stykke lenger ned i havbunnen kan det ligge olje verdt mangfoldige milliarder kroner. Akkurat her. Og rundt åtte kilometer fra «Sigurd» drønner havet inn i fjæresteinene. Det er enkelt å skjønne at havområdene utenfor Vesterålen og Lofoten antakelig er det mest omdiskuterte geografiske området i Norge i dag.
Kompensasjon og frikjøp
Yngve Larsen fisker i dag på kanten av den norske kontinentalsokkelen. Ikke noe annet sted i Norge er den så nærme land som her, utenfor Andøy. For Larsen fungerer den som en god torskeplass. Egentlig har torsken begynt å trekke nordover, men Larsen vil prøve lykken likevel, før han for første gang på tre år skal gripe fatt på sommerfisket etter sei. Et fiske som har blitt effektivt stoppet av oljedirektoratets seismikkskyting de to siste årene.
- Før 2007 kunne det være 60-70 sjarker på bare ett av feltene hvor det drives juksafiske etter sei. Så, i 2008, begynte de med 3D-seismikk, og fisken forsvant. Det gikk ganske enkelt ikke å drive lønnsomt fiske, og nesten ingen sjarker dro ut, verken da eller året etter, forteller Larsen. Sjarken «Sigurds» kamerater har likevel tjent gode penger til sine eiere ved å stå fortøyd de to siste somrene. Oljedirektoratet utbetalte kompensasjon for tapt fangst i 2008, mens de i fjor tilbød rause summer for at fiskerne ikke skulle fiske i områdene hvor seismikkskytingen foregikk overhodet. Selv ble Yngve Larsen tilbudt 49 000 kroner for å holde seg vekk fra seismikkskipet, noe som var mer enn han fikk i kompensasjon for dokumentert fangsttap året før. Han takket nei. Andre fiskere som nettopp hadde anskaffet seg sin første båt, fikk ifølge Larsen tilbud om langt over 100 000 kroner for å holde seg vekk. Andre fikk flere hundre tusen for å ikke sette garn. Larsen betegner hele ordningen som et forsøk på å kjøpe fiskerne til stillhet.
Mindre enn forventet
I rapporten «Petroleumsressurser i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja» anslår Oljedirektoretet en forventet brutto salgsverdi for olje og gass utenfor Lofoten og Vesterålen til omtrent 600 milliarder kroner, som er mindre enn mange hadde regnet med. Det er allikevel ikke penger og profitt de snakker om i Lofoten og Vesterålen. Man trenger ikke kjøre, eller gå, mange minuttene ut fra flyplassen for å skjønne hva det dreier seg om. Tomme hus står slitne langs veien med sine mørke, glassløse vinduer, og minner alle forbipasserende om regionens største problem: Tap av arbeidsplasser, og i neste omgang, innbyggere. Én del av befolkningen mener oljen er svaret. En annen mener oljen bare kan gjøre situasjonen verre. Yngve Larsen kan, som leder av lokallagene til Norges Fiskarlag og Folkeaksjonen for et oljefritt Lofoten og Vesterålen, definitivt plasseres i den siste kategorien. Han mener de lokale politikerne bevisst overser de negative konsekvensene en oljeutvinning kan ha for Lofoten og Vesterålen, og føler seg regelrett overkjørt som oljemotstander. Han kaller styremåten til de lokale myndighetene for «et alvorlig demokratisk problem».
I et hastevedtak fredag 21. mai valgte Vesterålen regionråd å kreve konsekvensutredning av staten. Kreve! Dette vedtok de uten at saken har blitt diskutert i kommunestyrene, og grunnen de oppga er at de vil ha mer kunnskap. Hva med kunnskapen fra havforskningsinstituttet, polarinstituttet og en samlet fiskerinæring om at sameksistens mellom fisk og olje er umulig? En konsekvensutredning skal ifølge petroleumsloven kun gjennomføres dersom man har utvinning for øye, sier han, og legger til: - Den demokratiske prosessen er ikke-eksisterende, og det som blir stående er dette vedtaket om krav til konsekvensutredning. Hastevedtaket vakte reaksjoner i lokalpressen, men står altså fortsatt. Larsen forteller at det ikke er første gang de lokale politikerne i Vesterålen er i hardt vær. - Det er sånn ting gjøres her oppe. Folk har sluttet å bli overrasket. Kommer det et kritisk innlegg i avisene blir det møtt av total stillhet fra ordføreren, og man glemmer hele saken, sier han. Føler du at de lokale politikerne representerer befolkningens mening i den nasjonale debatten?_ - Overhodet ikke. Tvert i mot, de framstår regelrett instruert av oljenæringen.
Merkevare
Rundt 200 kilometer sørvest for Andenes, på Vestvågøy i Lofoten, ligger den lille byen Leknes. Her, i en beskjeden fabrikkbygning i byens hovedgate, holder Sigvald Rist og en del av hans 90 ansatte i Lofotprodukt AS til. Med slagordet «rett fra havet» har Rist gjort god butikk av å forsyne nordmenn av matfatet utenfor kysten. Et matfat han frykter kan bli mindre fristende i framtiden.
Den dagen Einar Lunde sitter på nyhetene og forteller at det er åpnet for oljeaktivitet i Lofoten, vil mange menneskers oppfatning av området bli forandret. Lofoten er den sterkeste merkevaren knyttet til geografi vi har i Norge i dag, man forbinder Lofoten med kyst, natur og fisk – ikke olje og industri. Vissheten om at det er oljeutvinning skade merkevaren Lofoten, slik den er i dag, mener Rist. Som de fleste andre, anser han en større utslippsulykke som det aller verste som kan skje.
Ja. Sjømat fra Mexicogolfen er ikke så veldig ettertraktet for tiden. Jeg ser ikke hvorfor vi skal gamble med de gode, fornybare ressursene vi har her oppe i dag. Det er rett og slett ikke nok i potten til at vi skal risikere dagens arbeidsplasser. Til tross for at Rist forholder seg til et annet lokalstyre enn Yngve Larsen, nemlig Lofoten regionråd, deler han fiskerens skepsis til måten oljesaken blir håndtert. - De definerer oljeaktivitet som eneste vei inn i framtiden, og det er jeg ikke enig i. De burde heller brukt energien på å dyrke fram de ressursene vi allerede har. I dette spørsmålet opplever jeg heller ikke at de handler i tråd med det folket mener. Men mange har ikke tatt ordentlig stilling til oljespørsmålet ennå heller, mener han.
Vil snu trenden
En som må tåle mye kritikk, er Arbeiderpartiets Ørjan Robertsen. Ved siden av sitt verv i Vesterålen regionråd, arbeider han som daglig leder i Lofoten og Vesterålen Petroleum, en interesseorganisasjon som arbeider aktivt for oljeutvinning og delvis finansieres av oljeselskaper som Shell, Eni og Statoil. I denne rollen har Robertsen blitt et ansikt utad for en samlet oljenæring, og han mener oljen kan være regionens vei ut av en negativ trend. Han er klar på at de nye arbeidsplassene veier tyngre enn den risikoen oljeutvinning vil ha på dagens arbeidsplasser.
Jeg mener den største risikoen ble påført oss idet det ble åpnet for petroleumsaktivitet utenfor Helgeland, samt gjennom skipstrafikken som går utenfor her. Det vi derimot ikke har fått, er de positive konsekvensene, og en oljeutvinning her oppe vil gjennom myndighetsregulering bli så trygg som overhodet mulig, mener Robertsen. Selv om det er kjent, og nylig erfart i Mexicogulfen, at dagens oljelenser ikke er effektive i vind sterkere enn kuling, er han ikke bekymret for de værharde forholdene. - Vi er i 2010 i dag, og vi må huske at dette skal gjennomføres med teknologi anno 2025.
Har ikke utviklingen innen beredskapsutstyr vært minimal de siste 25 årene?_
Joda. Men vi har et samarbeid med NorLense, som produserer verdensledende oljelenser i dag, og drifter et forskningsprosjekt rettet mot beredskap spesielt i Lofoten og Vesterålen. Dette er et stort prosjekt på 17-18 millioner som vi forventer resultater av, sier Robertsen. Seismikkskytingen, som er blant fiskernes viktigste argument mot oljen, tar han med tilsynelatende stor ro. Til tross for at forskningen i forbindelse med seismikkundersøkelsene påviste en skremmeeffekt med minst 33 kilometer radius, mener Robertsen at konsekvensene for fisket ikke vil bli like store som de to foregående årene.
Det blir ikke like mye seismikkskyting framover. Under en eventuell prøveboring vil det deles ut en liten blokk av havet, et arealbeslag med 500 meter i radius. Innenfor dette vil det bli skutt seismikk, men i begrenset grad. Men det fiskerne må skjønne, er at fisken skremmes et sted, den blir ikke borte.
Men flere fiskere forteller at de ikke har båter til å reise så langt for å fiske?
Det kan de da ikke klandre oljenæringen for. Fisket har gått gjennom store forandringer. I dag blir verdiene flyttet vekk fra regionen gjennom kvotehandelen, fordi store båter tråler langs hele kysten, og selger fangsten der de får best pris. Dette gjør at fiskekvotene ligger der kapitalen ligger, og kan knapt skyldes oljeindustrien. Om sin egen posisjon, kombinasjonen mellom folkevalgt regionrådsmedlem og ansatt oljeforkjemper, er Robertsen klokkeklar.
I Lofoten og Vesterålen Petroleum har vi 250 medlemsbedrifter som alle betaler kontingent, samt tilskudd av offentlige midler og støtte fra oljenæringen. Men man må ha noe å leve av ved siden av politikken, så disse anklagene mener jeg faller på sin egen urimelighet.
Bare en fisker
Tilbake på sjarken «Sigurd» er Yngve Larsen i ferd med å kaste inn håndkleet. På omtrent fem timer har han ikke mer enn det han anslår til 200 kilo fisk i metallkassene. Nå er han i gang med å sløye fisken. Med raske hugg og trente fingre blir fiskene én etter én forvandlet fra sprellende kropper til hodeløs filet, og kastet over i neste kasse. Livet på havet og følelsen av å være sin egen herre, er noen av grunnene til at den 43-årige fiskeren kaller sitt yrke for «det gode liv». Han trives på Andenes, og kjenner seg ikke igjen i det han mener er en svartmaling av situasjonen fra oljetilhengerne. Han mener forklaringen på den store fraflyttingen i Andøy kan forklares med nedlegging og sentralisering av offentlige arbeidsplasser. Den militære stasjonen på Andøy har gått gjennom store kutt, og ifølge Larsen har et tosifret antall grendeskoler, alle postkontor, flere offentlige tjenestetilbud, samt et meieri blitt lagt ned i Andøy kommune de siste 30 årene.
Vi sitter her oppe i en lutfattig kommune og hører at oljevirksomheten på norsk sokkel har gjort oss til et av verdens rikeste land. Likevel kan jeg registrere at i Oslo spanderer man nærmest en sirkusforestilling når man åpner et sykehus, mens her oppe er det et sirkus å komme seg på sykehus. Vi er i en situasjon hvor det er lengre avstander til de kommunale skolene enn der man tidligere hadde pensjonatskoler. Den rikdommen reproduksjonen av torsk, sild, sei, blåkveite, og en rekke andre kommersielt utnyttbare fiskeslag representerer, er en uendelig større verdi enn noen skarve, ikke fornybare oljedråper. Denne reproduksjonen må vi behandle riktig og varsomt, sier Larsen.