Truls Wickholm (A) utfordret finansministeren på hennes lederskap for åpenhet i Stortingsdebatt.
Truls Wickholm (AP), hadde sendt en interpellasjon til finansministeren som ble behandlet i et møte mandag den 23. mai. var det
«Stortinget vedtok i juni 2015 at regelverket for land-for-land rapportering (LLR) i utvinningsindustrien skal omfatte selskap og kapitalstrømmer i og via tredjeland. Finansdepartementet skal nå foreslå hvordan Norge kan implementere LLR for skatteformål i tråd med OECD-BEPS. Det allerede eksisterende LLR-regelverket er et viktig verktøy for sivilsamfunn, presse og utviklingsland, mens regelverket OECD anbefaler, er innsnevret til å være et internt verktøy for nasjonale skattemyndigheter. En åpen LLR-rapportering for alle selskaper vil kunne gjøre forslaget om lukket LLR til skattemyndigheter overflødig. Denne vårens hendelser med Panama Papers har bidratt til å vise betydningen av åpenhet, også overfor arrangementer som overholder lovens bokstav, men som bidrar til uthuling av skattegrunnlaget.
Vil statsråden legge full åpenhet til grunn i sitt forslag, og vil hun legge opp til harmonisering av de to LLR-regelverkene?»
Se sak nr. 10 på videoreferat [17:08:42]: Hele debatten og les hele referatet fra Stortingsdebatten her.
Må ivareta selskapsbehov
Jensen svarer delvis på spørsmålene fra Wickholm, men viser til gamle informasjonsutvekslingsavtaler, til OECD og til EU, og at regelverket til land for land informasjon til skattemyndighetene først er planlagt å evalueres i 2020.
Jensen peker også på at EU-kommisjonen, slik hun tolker dens arbeid hittil, ikke går inn for full harmonisering av offentlig rapportering og skatterapportering. Jensen peker på at forutsetningen for enigheten i prosjektet er at land-for-land-rapportene skal være taushetsbelagte hos skattemyndighetene, og mener at manglende oppfølging av dette punktet vil kunne medføre at utenlandske skattemyndigheter avstår fra å oversende sine mottatte rapporter til Norge, noe som vil svekke skattemyndighetenes kontrollgrunnlag og dermed undergrave formålet med prosjektet.
Siv Jensen mener det er ”for tidlig å si noe nærmere om hvordan mulige nye EØS-relevante regler om offentlig land-for-land-rapportering for skatteformål skal gjennomføres i norsk rett, herunder om og eventuelt i hvilken grad det skal harmoniseres med de gjeldende kravene i Norge. Først vil endelige EU-regler måtte forhandles i Europaparlamentet og i Europarådet, hvor det allerede nå kan synes å være ulike synspunkter på kommisjonens forslag”.
Regjeringen og finansministeren fremhever at sivilsamfunn, presse og andre aktører spiller ”viktige roller”, men fastholder sin holdning om at det viktigste er at relevant informasjon deles mellom myndigheter, samtidig som finansministeren ønsker å ivaretar de selskapsbehovene.
Se hele videoen og alle referatene på Stortingets nettsider her.
Referatene fra innspillene over kan du også lese under her.
Truls Wickholm (A) [17:10:02]: Mens denne interpellasjonen har ligget til behandling, har regjeringen allerede rukket å legge fram sitt forslag til hvordan land-for-land-rapportering for skatteformål bør gjøres i Norge. Det har de gjort i Prop. 120 L. Men det er riktig som stortingspresidenten sier at Stortinget vedtok i juni 2015 at regelverket for land-for-land-rapportering i utvinningsindustrien ‒ eller anmodet om, for å være korrekt ‒ skal omfatte selskap og kapitalstrømmer i og via tredjeland. Dette forslaget blir det også varslet om i Prop. 120 L at regjeringen skal komme tilbake til i løpet av året. Men i denne proposisjonen som egentlig handler om noe annet, får vi svaret på hvordan regjeringen mener Norge skal implementere land-for-land-rapportering for skatteformål i tråd med OECD-BEPS-anbefalingene.
Utgangspunktet for denne interpellasjonen er spørsmålet om det kan være fornuftig å se på en harmonisering mellom de to regelverkene vi får for land-for-land-rapportering. I proposisjonen og i høringsutkastet beskriver regjeringen land-for-land for utvinningsindustrien som et regelverk med hovedformål å ansvarliggjøre myndighetene i land hvor selskaper driver utvinningsindustri. Beskrivelsen møter en del kritikk hos en gruppe av høringsinstansene, og departementet skriver også at forskriftene har til hensikt å synliggjøre uønsket skattetilpasning. Dette har også Stortinget vært klare på skal være et viktig formål for land-for-land-rapportering i utvinningsindustrien, og det var også dette som førte til vedtaket den 19. juni 2015, hvor Stortinget fattet vedtaket:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå effekten av forskriftene for LLR-rapportering, målt mot Stortingets målsetning om å synliggjøre uønsket skattetilpasning og sikre at relevante opplysninger knyttet til land-for-land-rapportering fra datterselskap og støttefunksjoner i tredjeland fremkommer i regnskapet.»
Dette har også en samlet finanskomité understreket ikke er tilstrekkelig fullt opp, og det er derfor også igjen positivt at regjeringen sier nå at den vil komme tilbake til dette i løpet av 2016. Det er allikevel slik at det allerede eksisterende land-for-land- regelverket er et viktig verktøy for sivilsamfunn, presse og utviklingsland nettopp fordi det er åpent for alle, og det er et mål i seg selv at virksomhetene skal kunne ses i sammenheng med den økonomiske aktiviteten som genereres. Det er også litt skuffende sett med mine øyne at departementet ikke har tatt forslagene om åpenhet inn i land-for-land-rapporteringen for skatteformål som en del av lovforslaget etter høringsrunden hvor dette ble påpekt av flere av høringsinstansene. Tax Justice Network og Transparency International skriver bl.a. at presse og sivilsamfunn trenger land-for-land- informasjon for å kunne holde egne myndigheter og selskaper ansvarlige. Investorer trenger informasjon for bedre å være i stand til å vurdere den reelle økonomiske situasjonen i selskaper, og forskere vil trenge land-for-land-informasjon for å produsere ny kunnskap om hvordan selskapers overskuddsflytting fungerer. Det har vi virkelig sett i den siste tiden at her har det nærmest bare vært kreativiteten som har satt grenser for det.
Det er ikke alene disse organisasjonene som ber om mer åpenhet. LO ber om mer åpenhet, Redd Barna ber om mer åpenhet, Changemaker ber om mer åpenhet, Publish What You Pay ber om det ‒ et relativt bredt spekter at organisasjoner. Changemaker henviser bl.a. til at EU har innført åpen land-for-land-rapportering for banker, og at trenden internasjonalt går i retning av mer åpenhet.
Finansdepartementet henviser i proposisjonen til at det ikke ville være lurt eller anbefalt å fravike det felles krav eller felles modell dersom en ønsker høy effektivitet. De antyder også at dersom vi innfører krav om åpenhet hos oss, vil det kunne føre til at andre land ikke vil utveksle informasjon med Norge. Dette er en type argumentasjon som er kjent og som ofte blir brukt for ikke å gå først når det kommer til å være åpne. Men jeg tror at vi aldri kommer noen vei om ingen går foran og tar lederskapet. Jeg har hørt representanter fra alle partier i denne salen si at Norge bør ta og også tar lederskap når det kommer til finansiell åpenhet. Da er det på tide at vi også gjør det til en del av det faktiske politiske arbeidet.
Det helt blir også litt underlig når vi videre i proposisjonen leser at regjeringen er kjent med at EU-kommisjonen den 12. april fremmet et forslag som vil gjøre tilsvarende land-for-land-rapportering som foreslås i Prop. 120 L, offentlig med noen modifikasjoner og innta slik rapportering som en del av EU's regnskapsdirektiv. EU er riktignok en del større enn Norge, men ikke like stort som hele OECD-området. Det vil da være interessant å høre om det etter departementets vurdering vil være fare for at resten av OECD ikke vil utveksle informasjon med EU-land dersom EU skulle gå i den retningen.
Departementet skriver også at spørsmålet om åpenhet kan det være naturlig å komme tilbake til i forbindelse med arbeid med oppfølging av anmodningsvedtaket fra juni i fjor. Man har altså hatt disse to sakene til behandling lenge samtidig, men nå skal Stortinget sitte og vente pent på at det kanskje kommer mer fra regjeringen ‒ noe fint dalende ‒ om åpenhet. Det er også pussig at dersom finansministeren mener at dette er veien å gå ‒ altså mer åpenhet rundt disse spørsmålene, slik man kan få inntrykk av når man leser intervjuet med henne bl.a. i Dagens Næringsliv ‒ så ser det altså ut til at her bør vi heller sitte og vente på hva EU gjør enn å vise lederskap selv.
Departementet viser også til at en harmonisering av regelverkene kan være vanskelig, særlig knyttet til en del rundt åpenhet, og departementet synes jeg også svarer godt og saklig på høringsinnspillene. Men jeg kan likevel ikke se at det svarer spesifikt på forslaget fra Tax Justice Network om en todeling av rapporteringen når det kommer til skatteformål. Dette vil kunne ivareta de hensynene som departementet fremholder, knyttet til behov for hemmelighold og å kunne ha utveksling med andre lands skattemyndigheter i tråd med modellovforslaget fra OECD. Tax Justice Network har med bakgrunn i at land-for-land-informasjon skal være til nytte for både skattemyndigheter og offentlighet, foreslått at aggregerte data på selskapsnivå som antall ansatte, innbetalt skatt, overskudd og utgifter på landnivå ikke kan anses å være av konfidensiell natur. Slik økonomisk nøkkelinformasjon om selskapet bør derfor kunne leveres inn som en egen fil, og at den informasjonen offentliggjøres. Videre at ytterligere informasjon som kan være hensiktsmessig til bruk i skattemyndighetenes risikoanalyse, sendes inn i separate filer og holdes konfidensielle.
En todelt land-for-land-informasjon vil føre til at sentrale nøkkeltall blir offentlig tilgjengelig, og dermed også mere kjent ‒ mere etterprøvbare. Vi vil kunne få et regelverk i Norge som er bedre og mer anvendelig i flere sammenhenger for sivilsamfunn og for presse enn det regelverket som OECD anbefaler, som er mer innsnevret til å være et internt verktøy for nasjonale skattemyndigheter. Ikke misforstå at ikke det vil kunne være nyttig og bra, men åpenhet tilbyr noe mere som også gir mulighet for at flere kan se hva selskapene er involverte i, og også ‒ har vi lært i det siste ‒ være en viktig døråpner for å åpne for demokratisk debatt og få til endringer i samfunnet.
Mitt spørsmål til slutt: Er det slik nå at statsråden er helt låst i sin tilnærming til spørsmålet, eller har hun nå lyst til å samarbeide med Stortinget slik at Norge faktisk kan gå enda litt mer foran i arbeidet med finansiell åpenhet, spesielt knyttet til denne saken: land-for-land-rapportering for skatteformål.
Se hele Statsråd Siv Jensens svar på filmreferat [17:19:20]:
”La meg begynne med å takke representanten Wickholm for at han nok en gang retter søkelyset mot et så viktig tema som åpenhetskrav knyttet til kapitalstrømmer over landegrensene. La meg også legge til at jeg gjerne samarbeider med Stortinget om spørsmål knyttet til dette, men selvsagt også til andre saker hvor vi har gjensidig interesse av løpende å forbedre regelverket.
Offentlig tilgjengelig informasjon om betalingsstrømmer over landegrenser er viktig bl.a. for å opprettholde velfungerende kapitalmarkeder og effektive skattesystemer. Åpenhet og informasjonsutveksling kan også synliggjøre uønsket skattetilpasning samt ulovlige skatteunndragelser og kapitalflukt. Skadevirkningene av uønskede skattetilpasninger og ulovlige skatteunndragelser er vanskelig å tallfeste, men er i alle tilfeller ulovlig og utgjør en trussel for inntektsgrunnlaget i mange land. Dette er med all tydelighet også belyst i forbindelse med den såkalte Panama Papers-lekkasjen.
Representanten Wickholm viser i interpellasjonen til gjeldende land-for-land rapportering som «et viktig verktøy for sivilsamfunn, presse og utviklingsland, mens regelverket OECD anbefaler, er innsnevret til å være et internt verktøy for nasjonale skattemyndigheter». Det kan videre synes som om representanten Wickholm tar til orde for at land-for-land-rapportering til skattemyndighetene vil være overflødig hvis det innføres en åpen land-for-land-rapportering for alle selskaper. Jeg er enig med representanten i at det er viktig med en land-for-land-rapportering. Derfor var vi tidlig ute i Norge med å innføre slike krav. Samtidig mener jeg det er viktig med en egen land-for-land-rapportering til skattemyndighetene som følger opp OECDs forslag, og som skal ivareta skattemyndighetenes informasjonsbehov for å kunne fastsette korrekt skattegrunnlag.
Som representanten vil være kjent med – og det er han jo kjent med – la jeg 11. mai frem et forslag for Stortinget om land-for-land-rapportering til skattemyndighetene, som er foreslått å gjelde for alle flernasjonale konsern over en ny terskelverdi. Forslaget har gode grunner for seg. Det er en oppfølging av OECD og G20-landenes såkalte BEPS-prosjekt og favner bredt. Hovedregelen i dette forslaget er at utenlandske foretak skal levere rapport der morselskapet er hjemmehørende. Rapporten blir deretter automatisk utvekslet mellom deltakerlandenes skattemyndigheter.
Det er oppnådd bred enighet om BEPS-prosjektet, herunder om gjennomføring av en modellovgivning i deltakerlandene. Det er svært viktig at deltakerlandene gjennomfører land-for-land-rapporteringskravene i tråd med modellovgivningen, ettersom dette vil gi en likeartet rapportering i alle land, noe som både vil styrke troverdigheten i opplysningene i rapporten, lette foretakenes rapporteringsbyrder og forenkle skattemyndighetenes anvendelse av opplysningene.
En grunnleggende forutsetning for enigheten i prosjektet er at land-for-land-rapportene skal være taushetsbelagte hos skattemyndighetene. Manglende oppfølging av dette punktet vil kunne medføre at utenlandske skattemyndigheter avstår fra å oversende sine mottatte rapporter til Norge, noe som vil svekke skattemyndighetenes kontrollgrunnlag og dermed undergrave formålet med prosjektet. Det vil jo selvsagt være svært uheldig, da det vil kunne svekke skattemyndighetenes mulighet til å beskytte det norske skattegrunnlaget.
Panama Papers-lekkasjen viser hvor viktig det er at skattemyndighetene, som er riktig myndighet til å fastsette korrekt skattegrunnlag, har gode verktøy for hånden i sitt kontrollarbeid. Vi får et nytt og viktig verktøy ved innføringen av land-for-land-rapportering til skattemyndighetene, i tråd med modellovgivningen i BEPS-forslaget, og jeg mener en tydelig, lojal og harmonisert gjennomføring av modellovgivningen i flest mulig land vil være helt avgjørende for at tiltakene får den ønskede effekten. Dersom enkeltland velger å avvike fra gjennomføringen av tiltakene slik de er utformet i prosjektet, kan det skape nye muligheter for overskuddsflytting og uthuling av skattegrunnlaget.
Når det er sagt, så er det ikke slik at det norske land-for-land-regelverket, verken etter regnskapsloven og verdipapirhandelloven eller forslaget til nytt regelverk for skatteformål, er komplett eller ferdigutviklet. Når det gjelder regelverket til skattemyndighetene, så skal dette etter planen evalueres i 2020. Da kan norske myndigheter fremme forslag til endringer i modellovgivningen hvis erfaringene vi nå får med de nye rapporteringskravene fra og med ligningsåret 2016, tilsier dette.
Land-for-land-rapporteringen til skattemyndighetene skal etter forslaget gjelde for flernasjonale konsern uavhengig av bransje. Den offentlige land-for-land-rapporteringen etter regnskapsloven og verdipapirhandelloven gjelder for selskap og konsern innen utvinningsindustrien og skogdrift innen ikke-beplantet skog.
Stortinget har riktignok bedt regjeringen om bl.a. å sikre at relevante opplysninger knyttet til rapporteringen fra datterselskap og støttefunksjoner i tredjeland skal fremkomme i regnskapet, men dette endrer ikke utgangspunktet om at disse rapporteringskravene kun gjelder virksomhet innen de nevnte bransjer. Regelverket skal imidlertid evalueres, og det er mulig at evalueringen vil vise at det offentlige rapporteringsregelverket etter regnskapsloven og verdipapirhandelloven vil kunne være nyttig også innenfor andre bransjer.
Det gjeldende regelverket har som formål å bidra til å belyse foretakenes virksomhet i de land der utvinningsindustrien eller skogdriften finner sted. Rapporteringsreglene skal bidra til større åpenhet rundt utvinningsindustriens virksomhet i det enkelte land og dermed bidra til demokratisk kontroll med forvaltningen av inntektene fra landenes naturressurser. Som representanten Wickholm vil være kjent med, ønsket Stortinget ved vedtakelsen av de nye rapporteringskravene at regelverket også skulle ha som formål å bidra til synliggjøring av uønsket skattetilpasning. Dette ble fulgt opp av Finansdepartementet ved å ta inn utvidede rapporteringskrav i forskriften.
Det norske offentlige land-for-land-regelverket bygger på EUs regelverk etter regnskapsdirektivet og rapporteringsdirektivet. Med ikrafttredelse av det norske regelverket allerede i januar 2014 var Norge meget tidlig ute med gjennomføringen av EU-regelverket. I tillegg er det norske regelverket langt mer ambisiøst med utvidede rapporteringskrav for bl.a. at rapportene skal kunne bidra til å synliggjøre uønsket skattetilpasning.
Norske myndigheter har med dette hatt ambisjoner om å ligge i forkant av utviklingen internasjonalt. Det er positivt, men det kan også by på enkelte utfordringer. EU-kommisjonen la nemlig i april i år frem forslag om offentlig land-for-land-rapportering for skatteformål. Dette forslaget kommer i tillegg til kommisjonens forslag tidligere i vinter om land-for-land-rapportering til skattemyndighetene for å sørge for en harmonisert gjennomføring av BEPS-prosjektet i EU-landene. Etter det jeg har registrert, bygger kommisjonens siste forslag også på BEPS-anbefalingene, men ikke slik at regelsettene er sammenfallende. Kommisjonen ser derfor ikke nå for seg full harmonisering av offentlig rapportering og skatterapportering.
Det er naturligvis for tidlig å si noe nærmere om hvordan mulige nye EØS-relevante regler om offentlig land-for-land-rapportering for skatteformål skal gjennomføres i norsk rett, herunder om og eventuelt i hvilken grad det skal harmoniseres med de gjeldende kravene i Norge. Først vil endelige EU-regler måtte forhandles i Europaparlamentet og i Europarådet, hvor det allerede nå kan synes å være ulike synspunkter på kommisjonens forslag.
Jeg vil fortsette å følge utviklingen knyttet til EU-kommisjonens forslag om offentlig land-for-land-rapportering og også vurdere hvordan mulig nytt EU-regelverk best kan gjennomføres i norsk rett, herunder mulighetene for å harmonisere dette mulige nye regelverket med gjeldende norske offentlige land-for-land-rapporteringskrav.
Truls Wickholm (A) fulgte opp Siv Jensens svar med et nytt innspill som kan ses på videoreferat [17:28:18]:
”Det er veldig godt at det er så bred enighet i Stortinget om at åpenhet er ønskelig, og at åpenhet også er effektivt for både å avsløre reelle lovbrudd og å være med og rette søkelyset mot selskaper som kanskje opererer i gråsonen, og som gjennom en aggressiv tilpasning bruker skattesystemet på en måte som kanskje ikke var tenkt. De selskapene som gjør det, vil ved høyere krav til åpenhet også måtte svare for seg i offentlighetens søkelys, og for selskaper som har som sitt fundament å selge tjenester til den jevne forbruker og norsk offentlighet, er det en utfordrende spagat å stå i over tid. Nettopp derfor er også dette arbeidet så viktig.
Jeg synes finansministeren svarer ut en del av utfordringene, og hun ga som svar også noen problemstillinger jeg reiste i interpellasjonen, nettopp dette med at det kanskje ikke vil være lurt å kreve full åpenhet i Norge fordi andre land da vil svare at da vil ikke vi utveksle informasjon i Norge. Mitt poeng er jo bare at det nå ser ut som om det kan være på trappene for EU å foreslå noe sånt på sikt – og hvordan vil det komme inn i OECD-regelverket?
Jeg skulle også ønske at finansministeren kunne tenke litt rundt dette forslaget som er lansert av Tax Justice Network, nemlig å ha en hemmelig del av rapporteringen hvor vi garanterer for de samme tingene som er viktige i modellovforslaget, men også krever at man publiserer noen nøkkeltall om type omsetning, ansatte, hva man driver med osv., slik at det er noe mer informasjon der for offentligheten å ta tak i og måle opp mot når det gjelder hva selskapene faktisk gjør i dette landet, hva de driver de med, og hva står igjen på ligningsattesten – hvis det er offentlig i det landet, og det er det jo f.eks. i Norge. Så det hadde vært bra.
Ellers håper jeg på en god debatt her hvor også flere av partiene gir til kjenne sitt brennende ønske for en progressiv og mer åpen skattelovgivning.
Statsråd Siv Jensen [17:31:30]: Jeg er helt enig med representanten i betydningen av åpenhet. Jeg opplever jo at det egentlig er ganske bred enighet i Stortinget både om at vi skal ligge i forkant der hvor det er riktig og naturlig for oss å gjøre det, og samtidig jobbe aktivt i internasjonale fora for å sikre bredest mulig deltakelse til denne type verktøy.
Det er riktig, som jeg for så vidt også sa i mitt hovedsvar, at EU-kommisjonen nå jobber med en videre oppfølging av dette. Det er et lite stykke frem til vi vet hva de faktisk vil foreslå, men jeg tror jeg kan si, ut fra de erfaringene jeg har gjort meg i hvert fall, enten jeg har møtt på vegne av Norge i OECD eller i IMF, at dette er problemstillinger som står svært høyt på den internasjonale dagsordenen, og hvor stadig færre land ønsker å gjemme seg. Og det er prisverdig. Mye av det regelverket som nå kommer på plass, vil virke for tiden som ligger foran oss, og det vil gjøre at det vil bli svært ubehagelig å få lyset på seg som ett av få gjenværende land som eventuelt ikke hadde valgt å slutte seg til internasjonale utvekslingsavtaler.
Stadig flere land knytter seg til dette. Det er veldig bra. Det betyr antakelig at vi nå har sett slutten på det hemmeligholdet som bl.a. har vært grunnlaget for de avsløringene som har kommet i den senere tid. Så det at det er høy bevissthet rundt dette, både i vårt storting og i andre parlament rundt omkring i verden, mener jeg bidrar til at vi løpende får forbedret regelverket.
Men det er viktig at vi gjør det på en slik måte at vi sikrer at relevant informasjon deles mellom myndigheter, samtidig som vi ivaretar de selskapsbehovene som vil måtte være der. Det er også en av grunnene til at det foreløpig er et skille mellom de ulike rapporteringskriteriene.