Dette innlegget ble først publisert hos Dagens Næringsliv 25.02.2021
Etter Stortingets Equinor-høring denne fredagen bør partiene bli enige om å få på plass regelendringen som ville ha tvunget Equinor til å opplyse om USA-tapene.
Dagens Næringsliv avslørte i fjor at Equinor har tapt cirka 230 milliarder kroner på investeringer i USA de siste 20 årene. Uansett årsak til tapene, så har eierne – fellesskapet i Norge – aldri fått informasjon om hvor ille det sto til. Det ville vi ha fått dersom regnskapsloven krevde utvidet land for land rapportering i tråd med det Publish What You Pay Norge har foreslått.
Riksrevisjonen konkluderte før jul med at Olje – og energidepartementet (OED) ikke har hatt tilstrekkelig oversikt over innholdet i Equinors offentlige rapportering. Fredag avholder Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité høring om Riksrevisjonens undersøkelse av departementets oppfølging av Equinor. Riksrevisor Per-Kristian Foss sa i et offentlig møte nylig at departementet «ikke har opptrådt som en profesjonell og informert eier i mange år».
Olje -og energiminister Tina Bru synes å mene at OED har hatt en aktiv oppfølgning av Equinor og forstår ikke kritikken.
Hvis vi skal unngå dette i fremtiden, må selskapene pålegges bedre rapportering. Staten må bli enig med seg selv om hvor ansvaret må ligge for å kreve bedre rapportering. Saken er nå til behandling i kontrollkomiteen. Saken skal så debatteres i stortingssalen.
Partiene bør bruke anledningen til å kreve at forskriften i regnskapsloven blir utformet på en korrekt måte, slik at selskaper blir pliktige til å opplyse om regnskapsstørrelsene i en utvidet land-for-land rapportering.
Det er viktig. For finansminister Jan Tore Sanner fikk før jul et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Lars Haltbrekken (SV) om hvordan han vil følge opp arbeidet med utvidet land-for-land rapportering i regnskapsloven, etter at loven ble evaluert. Sanners svar etterlater et inntrykk av at regjeringen har tenkt å fortsette i samme bane.
Vi har analysert Statoils/Equinors rapportering under forskriften for «land-for-land-rapportering» over flere regnskapsår. Kostnadene har gjennomgående vært skjult og umulig å følge. Skjulte kostnader hindrer innsyn og offentlig diskusjon om viktige spørsmål om offentlige selskapers drift.
En bedre rapportering kunne ikke ha hindret det opprinnelige oppkjøpet. Men det kunne ha hindret selskapet i å kaste (milliarder av) gode penger etter dårlige. Det er i offentlighetens interesse å unngå å tape 200 milliarder.
Equinor kan ikke alene klandres for ikke å opplyse om tap i USA. (Selv om de kunne ha rapportert denne historien, dersom de bare ville). Equinor følger en dårlig utformet forskrift. Konsernet følger norsk lov. Problemet er også større enn Equinors tap i USA.
De mangelfulle kravene til rapportering hindrer også innsyn som kan vise bruk av skatteparadiser og synliggjøre potensiell skatteomgåelse fra selskaper generelt.
Økokrim estimerte at omgåelse av skatt i Norge ligger på minst 136 milliarder årlig.
Finansdepartementet tok i 2017 inn flere av kravene i utvidet land-for-land-rapportering inn i regnskapsloven. Forskriften skulle, i tråd med Stortingets anmodningsvedtak, «motvirke uønsket skattetilpasning» og «synliggjøre støttefunksjoner i tredjeland».
Men Finansdepartementet utformet forskriften slik at den får motsatt effekt: Forskriften ble koblet plikten til å gi opplysninger kun til de landene der selskaper betaler skatt, noe selskaper ikke gjør i skatteparadiser. Konsekvensen er at selskapene i dag aktivt fjerner skatteparadisene fra rapporteringen.
Slik bør rapportkravene være:
- Selskapene må rapportere åtte regnskapstall: Produksjon per type, ansatte, investeringer i kontantstrømanalysen, inntekter, kostnader før avskrivninger, betalbar resultatskatt i regnskapet, betalbar skatt 1.1. og betalbar skatt 31.12.
- Når opplysningene skal rapporteres også fra skatteparadiser(omtalt som «støttefunksjoner i tredjeland av Finansdepartementet) for å kunne synliggjøre potensiell skatteomgåelse,såmå § 4, 2 ledd endres til: «Uavhengig av om det er plikt til å gi opplysninger om betalinger til myndigheter ...».
- Tallene som rapporteres må være hentet fra regnskapet for å sikre likebehandling av selskaper om hva de skal rapportere (likhet for loven).
- Tilleggsopplysningene (kravene i utvidet land-for-land-rapportering, ULLR, ikke LLR) må legges inn i note til årsregnskapetfor å øke tilliten til tallene. Dette er allerede reviderte tall av revisor ifm. revideringen av konsernregnskap, slik at dette medfører ingen kostnadsøkning. Det vil faktisk være med å unngå at det på et senere tidspunkt blir stilt krav til reviderte tall av den separate LLR-rapporteringen.
- Elimineringer må rapporteres samlet og separat slik at sum av land og elimineringer kan avstemmes mot finansregnskapet. Dette gjelder elimineringer av inntekter og kostnader, og disse må da rapporteres før elimineringer på det enkelte land
- Rapporterte investeringer må stemme med kontantstrømsanalysen for å få korrekt avgrensede investeringer per år ihh. til den eneste klare definisjonen av investeringer som foreligger i de internasjonale regnskapsstandardene IFRS.
- En korrekt utformet utvidet land-for-land rapportering krever kun regnskapsstørrelser.
Resultatet for Stortinget er at det hverken får rapportert selskapenes nøkkeltall fra skatteparadiser («støttefunksjoner i tredjeland»), eller får synliggjort potensiell uønsket skattetilpasning.
Forskriften er så dårlig utformet at selskapene får et kommunikasjonsproblem. Equinors internrevisorer advarte mot at selskapets juridiske struktur i USA kan «gi inntrykk av at selskapet drev spekulativ skatteplanlegging».
Regjeringen har så langt avstått fra å kreve åpenhet. Olje- og energidepartementet og dets ministre bakover har avstått fra å kreve den informasjonen som trengs. Finansdepartementet har utformet forskriften som kan få bukt med problemet på en slik måte at den ikke kan virke. Finansministeren og olje- og energiministeren som stiller seg uforstående til det hele.
Da blir det umulig å følge opp problemstillinger som Equinors tap i USA. I så fall er det bare å vente på det neste store tap av fellesskapets midler. Det er i så fall ønsket politikk.